Morten Eriksen

10

Egenandelen som hindrer inkludering

Noe av det første vår nye utviklingsminister, Dag Inge Ulstein, bør rette opp i, er Børge Brendes feil fra i går. Velkommen om bord!

Publisert: 24. jan 2019

Skrevet av Andrew P. Kroglund, seniorrådgiver i Atlas-alliansen og Morten Eriksen, daglig leder i Atlas-alliansen

I Norge er det bred oppslutning om tanken om at dersom alle skal få like muligheter, så må det ­brukes differensierte virkemidler. Vi ser det blant annet i et progressivt skatte­system, i skoleverket og i ulike støtte­ordninger som sikrer mangfold og bredde innen media og kulturliv.

Vi yter etter evne og mottar etter behov. Dette skaper mer rettferdighet enn ren likebehandling ville ha gjort. Men dette prinsippet eksisterer ikke innen bistanden, og det rammer spesielt funksjonshemmedes utviklingsarbeid. Vår nye utviklingsminister må umiddelbart gripe fatt i det.

Mens vi hjemme bruker differensiering som virkemiddel, gjør vi det motsatte innen bistanden. Dette er en del av arven etter tidligere utenriksminister (og utviklingsminister) Børge Brende: Bistanden som går via norske frivillige organisasjoner skal stille opp med en egenandel som er lik for alle. Stor eller liten, rik eller fattig organisasjon.

Innsamlingsgiganter ­favoriseres. 

Denne praksisen virker mot sin hensikt, den er ekskluderende. For de ­store og profesjonelle innsamlingsorganisasjonene er ikke egenandel et problem. For organisasjoner som ikke har egne «fundraisere», men som bruker alle kontingenter og tilskudd på rettighetsarbeid, så betyr kravet om egenandel at for eksempel utviklings­hemmede, døvblinde og andre marginaliserte grupper i utviklings­land, ikke får den ­støtten som norsk bistand kan gi. Denne praksisen ­bryter faktisk med det ­norske prinsippet om ulik behandling for å oppnå rettferdig behandling. Og for å oppnå at alle kan være med og bli inkludert i samfunnet.

Norge vil bidra aktivt for å virkelig­gjøre FNs bærekraftsmål. Skal vi ­klare å oppfylle intensjonen bak disse, om at «alle må med», så må Norge og Utenriksdepartementet lempe på kravet om lik egenandel på prosjekt­midler som går til arbeid for marginaliserte grupper, inkludert funksjons­hemmede.

Med over 1 milliard funksjons­hemmede i verden i dag, og over 80 prosent bosatt i utviklingsland, sier det seg selv at om ikke disse nås, i form av skolegang, hjelpemidler og annet, vil aldri bærekraftsmålene nås.

Rigide krav må mykes opp. Statens rigide egenandelskrav gir nå utilsiktede konsekvenser. Arbeid for utviklings­hemmede må fases ut om organisasjonene ikke klarer å skaffe den påkrevde egenandelen.

Begrunnelsen for egenandel er at den skal gi folkelig forankring. Vi opplever folkelig forankring både når vi får verdifullt utstyr og når for ­eksempel leger, audiografer og spesial­pedagoger bidrar til organisasjonenes arbeid. Når man i dag godtar bingoinntekter som egenandel, synes ikke vi at dette gir noe mer folkelig forankring. Bingospillere aner stort sett ikke hva pengene går til, men ­arrangøren er pålagt å gi noe til et godt formål. Dette er gode penger, men det er ingen forankring.

Lær av våre nordiske kolleger. 

Det er interessant å legge merke til at våre nordiske naboland har egne, fleksible løsninger for ulike bistandsaktører. I Danmark er det ingen egenandel for denne kategorien organisasjoner, og i Sverige er det en skala fra 5–10 prosent, og i Finland er det 50 prosent mindre egenandel for funksjons­hemmedes egne organisasjoner.

Dersom vi skal oppfylle bærekraftsmålet om at alle skal med, så må vi glemme gammeldagse krav, og følge våre nordiske kolleger. KrF er nå ­tilbake i sjefsstolen for norsk ­utviklingspolitikk og bistand. Partiet har vært en solid kvalitetsgarantist på fagfeltet.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere