Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Innbuet med mening

Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd.

Publisert: 23. jan 2019.

'JEG HAR IKKE behov for å gå i pride», uttalte Kjell Ingolf Ropstad på NRK Debatten tirsdag kveld. Han sa noe lignende til VG tidligere samme dag. Der het det at han «føler at han ikke må det», og at det dessuten ikke er «avgjørende» for jobben han gjør i Barne- og likestillingsdepartementet.

Til sammen tegner uttalelsene et bilde av en nyslått statsråd som ikke riktig har grep om sin nye rolle. For en statsråds arbeidsdag bestemmes ikke av hva slags «behov» eller lyster som måtte melde seg. Som statsråd har Ropstad først og fremst et sett seremonielle forpliktelser. De hører til jobben, og det er ingen vei utenom.


Nøkkelritualet

Bare denne uken har han for eksempel møtt Hans Majestet Kongen, tatt oppstilling utenfor Slottet, og til sist tatt del i det berømte nøkkelritualet. En munter og noe forsert norsk tradisjon der den forhenværende statsråden, i dette tilfellet Linda Cathrine Hofstad Helleland, overrekker nøkkelen til den nye kontorinnehaveren, ønsker lykke til, og forsikrer omgivelsene om at det er vemodig å måtte si farvel til ekspedisjonssjefen og alle de andre hardtarbeidende funksjonærene i statsadministrasjonen. Klemming og prøvesitting av den nye kontorstolen må påregnes.

I morgen bærer det tilbake til Det kongelige slott, nærmere bestemt statsrådssalen der Loven om Kongen i statsråd sier at regjeringen skal samles hver fredag klokken 11:00.

Ikke noe av dette er gjenstand for Ropstads egne valg og prioriteringer. Hans «behov» og «følelser» er saken uvedkommende og ingen av møtene kan velges vekk fordi han heller vil komme i gang med den egentlige jobben. Det er da heller ikke mulig. For det finnes ingen egentlig jobb på siden av de seremonielle forpliktelsene. En uatskillelig og avgjørende del av timeplanen til en minister er å representere. I dette tilfellet «Statsråd Kjell Ingolf Ropstad», som altså er noe annet og noe mer enn behovene og tilskyndelsene til Kjell Ingolf Ropstad fra Moisund i Evje i Aust-Agder.

Dette er rammen som Ropstads deltagelse eller ikke-deltagelse i en forestående pride-parade må vurderes innenfor.


Representasjonsoppgave

På den ene siden er det lett å si at det må være opp til den enkelte om han eller hun ønsker å delta i pride. Hvilket det naturligvis er. Ropstad har rett i at han ikke gå, og den noe inkvisitoriske tonen i VG-intervjuet – der Ropstad nærmest korsfestes fordi han uttrykker en viss motstand mot noen av tidens strømninger – underslår at all marsjering er nødt til å være frivillig.

Karneval og festivitas er ikke for alle, og et tog med obligatorisk oppmøte er til syvende og sist et meningsløst tog. Som Anne Holt skriver på Facebook: Er det noe pride («som spruter av lykke og overskudd») slett ikke trenger så er det utskremte politikere som «hinker rundt med pinlig plasserte regnbueflagg» når de helst ikke vil være der.


Hans privilegium

Enn så lenge har derfor Kjell Ingolf fra Evje gjort det eneste rette. Om han av ulike grunner ikke har lyst til å gå i pride – fordi han for eksempel mener at toget har noen ideologiske overtoner som han ikke kan stå inne for – så må han vær så god å få slippe det. Slik gjør han ære på og benytter seg av den samme friheten som også pridedeltagerne priser. Alt vel så langt.

Men Kjell Ingolf er ikke lenger bare seg selv. Som privatperson og menig politiker sto Ropstad fritt til å følge sin hjertes lyst uten større viderverdigheter. Hva han foretok seg der inne i hovedstaden kastet ekko tilbake til de han representerte i Aust-Agder, men ikke særlig lengre.

Nå, som representant for Kongen i statsråd, vil alt han foretar seg lades med en helt annen mening. Dette er grunnen til at han nå vil få en rekke seremonielle oppgaver, som å klippe snorer og erklære ditt og datt for åpnet. Ikke fordi 33 år gamle Kjell Ingolf fra Evje kaster glans i seg selv, men fordi rollen hans gjør det.


Felleseie

Og derfor er det ikke bare å si nei til pride med henvisning til egne behov og preferanser. Den luksusen har han ikke lenger. Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd.

Så er det fremdeles opp til ham selv å bestemme hva han legger i det å ta støvlene fatt. En mulighet er – slik Knut Arild Hareide gjorde – å se pride som en bred folkebevegelse og felles botsgang for den historiske uretten vi som samfunn har påført homofile. Det finnes verre ting en statsråd må bruke tiden sin på.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere