Kommentar

Det er fullbrakt

Med sin kombinasjon av strategiske evner og vilje til å bruke rå makt befester Erna Solberg sin posisjon som vår tids viktigste maktpolitiker.

I mer enn 15 år har Erna Solberg jobbet strategisk og hardt for å samle de ikke-sosialistiske partiene under seg. Da hun i går presenterte sitt nye regjeringsteam sammen med de tre andre partilederne, var hun i mål. Om noen har undervurdert Erna Solberg bør de nå ta av seg hatten.

For Solberg har opplevd flere alvorlige tilbakeslag underveis i sitt målrettede arbeid. I retroperspektiv ser vi at hun har hatt god nese for bruk av virkemidler: Hun har forstått når hun skulle bruke taktikk og list og når det var nødvendig med rå politisk makt.

Frp i regjering

Solbergs viktigste skritt var at hun tok Frp først inn i regjering. Det gjorde hun med stor motstand fra andre partier, og til dels i sitt eget.

Det geniale med dette er at hun presset de andre ikke-sosialistiske partiene til å forholde seg til Frp som et ansvarlig regjeringsparti. Samtidig tvang hun Frp inn i den borgerlige folden – i alle fall i den økonomiske politikken. Siv Jensen måtte legge bort sine stadige forslag til økt bruk av oljepenger da hun ble ansvarlig finansminister.

Til nå har det vært mer krevende for Solberg å temme Frp rent retorisk. Særlig på innvandringsfeltet. Under Solbergs ­regjeringsparaply har Frp-ere kommet med en rekke uttalelser som har skapt bruduljer i det politiske miljøet og sjokkert deler av den norske befolkning. Noen av dem er Sylvi Listhaugs kjente uttalelser om Ap og terrorister, og om Knut Arild Hareides imamsleiking. Den ferske uttalelsen fra Per Willy Amundsen om barnetrygd og etniske nordmenn, er nok et slikt eksempel.

Gjennom alt dette har Solberg hatt is i magen: Hun har delvis oversett uttalelsene, delvis kommentert dem når situasjonen har spisset seg, og delvis håndtert krisene når de kom.

Mens andre har harselert med hennes mantra «jeg ville ikke brukt de ordene», har Solberg hatt en forbløffende evne til å la det prelle av. I stedet har hun holdt fokus på å holde regjeringen samlet og flytende.

Nødhjelp til Venstre

Gjennom alle basketakene i Solberg-­regjeringens første år, sluttet aldri Solberg å invitere inn både KrF og Venstre. Hun hadde evnen til å vente tålmodig, inntil situasjonen bød seg.

Da Venstre var i ferd med falle under sperregrensen ved valget i 2017, trådte hun inn og ga en desperat Venstre-leder drahjelp. I all offentlighet pekte hun på at regjeringen var avhengig av et Venstre over sperregrensen. Hennes marsjordre ble forstått blant hennes egne. Høyrefolk sørget for at Venstre kom over sperregrensen.

En takknemlig Venstre-leder forsto at slik nødhjelp ikke kan gis uten motytelser. Få måneder senere var Venstre i regjering.

Press på KrF 

I sin tur skapte dette et voldsomt press på KrF for å velge blokk.

For Solberg må det ha vært en voldsom nedtur at Knut Arild ­Hareide anbefalte Ap og Jonas Gahr Støre. Solbergs strategi var i ferd med å mislykkes.

Det var her Solberg viste sin evne til å snu seg raskt rundt og bruke rå makt ved behov. Ikke nok med at hun gikk hardt ut i media og beskyldte Hareide for «maktbehov». Hun inviterte like godt KrFs to nestledere til statsministerens kontor sammen hele Høyres mest sentrale strateger.

Gjennom sin direkte kontakt med KrF-nestlederne Kjell ­Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad, ­bidro hun til å manøvrere Knut Arild Hareide ut av posisjon.

Etter dette møtet fikk de blå i KrF all den drahjelp de kunne drømme om av Høyres tunge informasjonsapparat og Civita. Hver gang KrFs høyreside slet i media eller på sosiale medier ble de forsvart av Civitas mektige nettverk.

Erna Solberg og hennes folk må ha visst at mot et slikt apparat var KrFs venstreside dømt til å tape. Det gjorde de uten at noen på venstresiden løftet en finger.

Langsiktig drahjelp fra Clemet 

Det hjalp også godt på at Civita hadde jobbet strategisk mot KrFs og Venstre ungdomspolitikere over år. Den opplæringen Kristin Clemet har gitt en hel generasjon ungdomspolitikere i Venstre, KrF og Frp, har vært uvurderlig i byggingen av det borgelige prosjektet vi nå ser.

Ikke minst har hun bidratt til å skape et «vi-fellesskap» mellom de ikke-sosialistiske ungdomspolitikerne. På samme tid er avstanden til partiene på venstresiden blitt påpekt og underbygget.

Solbergs støtte i avgjørende øyeblikk har dessuten gitt henne lojale støttespillere. Enkelte av KrFs blå er kanskje blitt mer lojale til Solbergs prosjekt enn enkelte høyrefolk har framstått som. I siste runde var det disse KrF-erne som sikret henne seier og ga henne en firepartiregjering.

I sitt lønnkammer har hun god grunn til å si til seg selv: Jeg har klart det. Det er fullbrakt.

Fjerner motstand

Likevel ­tyder ingenting på at hun vil legge seg på latsiden i tiden som kommer. Solberg setter seg stadig nye mål. Et av dem er åpenbart å dempe den tyngste kritikken og retorikken fra Frp-ere.

Nå er det verdt å merke seg at hun og Siv Jensen har plassert ektefellene til to av Frps største bråkebøtter i regjeringsapparatet. Trolig vil det ta luven av den verste kritikken.

Den ene er mannen til Sylvi Listhaug, Espen Espeset. Han er blitt statssekretær på statsministerens kontor. Kona til Christian Tybring-Gjedde, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, blir minister med ansvar for beredskap.

Solbergs tid er ikke over

Fortsettelsen på Erna Solbergs prosjekt og hennes strategi kan vi bare vente på i spenning. Hennes regjeringstid er på ingen måte over.

Men det blir interessant å se hvordan det går med de små partiene hun har fått under sin borgerlige paraply. Det er på ingen måte sikkert de klarer seg like godt.

Foto: Alf Andreas Grønli Simensen

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar