Bjørn Stærk

5

Å redde verden uten å bli hekse-jegere

Jeg tror at folk som går inn i klimakampen og tenker at dette er Den Største Saken I Historien har godt av å ta et skritt tilbake og se seg selv i lys av andre bevegelser som har prøvd å redde verden.

Publisert: 22. jan 2019

På debatten om ­sivil ­ulydighet i klima-
kampen, 8. januar på ­Kulturhuset i Oslo, ble det en diskusjon mellom Truls G­ulowsen, ­tidligere leder av Greenpeace Norge, og ­Inger ­Østenstad fra den helt ­ferske ­Extinction Rebellion Norway, om hvorvidt vi egentlig trenger 
en ny miljøbevegelse i Norge.

Nære bånd. 

Gulowsen ­fryktet at det ville bli et blaff. En stor dag med demonstrasjoner som kun oppnår å irritere folk, og så ­ingenting. Han la vekt på hvor viktig det er med god organisering og en gjennomtenkt strategi. Østenstad svarte at de etablerte organisasjonene ikke har lyktes, og at det har blitt for koselig og forutsigbart, med nære bånd til politikere og medier. Det som må til nå, mente hun, er å legge et nytt press på politikerne, nettopp ved å være plagsom. Det er ikke lenger nok å ha en mål­rettet ­aksjon mot en oljeplattform langt borte

Jeg ser begge sider av dette. Jeg tror Østenstad har rett i at det er noe forutsigbart over de etablerte organisasjonene. Folk som ikke har beina plantet der, og spesielt de som ikke liker dem, har plassert dem i en bås. «Jaja, der kom Greenpeace og lenket seg fast.»

Rote det til. 

Iblant trenger man nye aktører for å rote det til. Jeg tror også det er naivt av miljøbevegelsen å håpe på et stort og bredt klimaengasjement og så forvente at dette vil la seg ­kanalisere gjennom de eksisterende organisasjonene. Hvis all frustrasjonen og frykten over klimakrisen utløser noe større, tror jeg det vil skje i form av noe nytt, ikke en masseinnmelding til Greenpeace. Det blir nye former for demonstrasjoner og sivil ulydighet, med folk som ikke er imponert over strategene i den etablerte bevegelsen. Kaos, ikke folk som går i takt.

Og det kan jo bli bra. ­Samtidig satt jeg med en følelse av at man sitter og påkaller noe stort som kan bli farlig. Man snakker om hvor viktig det er at folk blir ­sinte over hvor lite som ­gjøres med ­klimaproblemet. At vi ­trenger mer engasjement, flere folk i ­gatene, bedre aksjoner. Men hvis dette skjer, hvordan unngår man at resultatet blir ­fanatisme og vold?

Under spørsmålssesjonen var det en i publikum som sa det rett ut: Hvor lenge skal man vente på politikerne før man stormer Stortinget? Sånne folk har man alltid i slike miljøer. De som utålmodig sitter og venter på at det skal bli greit å bruke vold. Når man snakker om at folk må bli sintere, er det greit å ha tenkt i gjennom på forhånd hvordan man skal unngå at sinnet løper løpsk.

Aldri nok. 

Så det jeg selv la vekt på var at det er viktig å ha noe positivt som driver ­engasjementet. En kilde av glede og ­humor, som beskyttelse mot å bli en fanatiker. Ikke minst siden dette ikke er en kamp man kan «vinne». Alle som engasjerer seg i klimaspørsmålet kommer til å være frustrerte til vi dør. Det kommer aldri til å skje nok. Så hvis det eneste som driver deg er sinne, så forblir du sint, dag ­etter dag, til du en dag ender opp ­bitter, fanatisk eller utbrent.

Jeg tror at folk som går inn i klimakampen nå og tenker at dette er Den Største Saken I ­Historien har godt av å ta et skritt ­tilbake og se seg selv i lys av ­andre ­bevegelser som har prøvd å redde verden. Politiske bevegelser, men også religiøse.

Selv er jeg fascinert av alle de kristne idealistene som i to ­tusen år har kjempet mot apati og ­råttenskap. Som jeg skrev om i Å sette verden i brann, tror jeg vi andre har mye å lære av alt de har gjort riktig og feil. Noen ga mat til de sultne. Andre ble ­inkvisitorer og heksejegere. Det er viktig å tenke stort. Vi lever i en tid hvor de slemme tenker stort, så da kan like gjerne alle andre våge å gjøre det også. Men det følger med et ansvar for å unngå å gjøre store feil.

Grønn lykke. 

Når jeg ­snakker om å drives av noe positivt som består av glede og humor, ­mener jeg blant annet det jeg kaller grønn lykke. At man kjemper for noe som er godt i seg selv, ikke bare mot noe. Ikke bare fordi det er en effektiv strategi, men for å unngå å bli gale. Du trenger noe godt, enkelt og nært å falle tilbake på, når alt ellers går i feil retning. Som gleden over å ­sykle til jobben en januarmorgen.

Og du trenger noe positivt å snakke om også, så ikke alt folk hører er raseri. Det går an å ta oljedebatten ved å være veldig sint. Sint på løgnene og hykleriet og de store utslippene. Eller man kan gjøre det som en takkefest for oljebransjen, nå som den er i sin solnedgangsfase. Takk for alt dere gjorde. Takk for pengene og arbeidsplassene. Gratulerer med alt dere fikk til, før vi forstod hvor farlig det var. Nå kan dere tre til side, fornøyde over det dere ­gjorde, mens vi beveger oss videre i en annen retning.

Teksten er basert på debatten «Radikalt håp: er sivil motstand veien å gå for klimabevegelsen?» på Kulturhuset i Oslo 8. januar 2019. Første gang publisert i tidsskriftet Pan.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere