Spaltist Merete Thomassen

Førsteamanuensis

En stilisert rolle

Liturgien er ikke prestens individuelle eiendom. Samtidig kan dialektbruken blant prester være et symptom på at rommet er for trangt.

Publisert: 22. jan 2019  /  628 visninger.

Midt oppi regjeringsplattformer, ekstremvær og andre januargys, brøt det fram et gledesbudskap: Det radikale bokmålet har fått vind i seila. Det ble blant annet omtalt i TV-programmet Torp 16. januar, der språkdirektør Åse Wetås var gjest. ­Saken ble presentert som en «ny gruppe som kjemper for de breie dialektene».

Les også: Det er nærmast ufatteleg at dei gammaltestamentlege apokryfane ikkje har vore tilgjengelege på nynorsk – før i dag

Folkemålsformene. 

Landslaget for språklig samling, en organisasjon som i lengre tid har kjempa for samnorsk, setter i stedet kreftene inn på å kjempe for radikalt bokmål. Det radikale bokmålet innebærer sterkere bruk av folkemålsformene i bokmålet, blant annet a-endinger og bruk av diftonger i en del ord, for eksempel «veit» og «brei» i stedet for «vet» og «bred». Disse formene finnes allerede i bokmålsnormen, men er sjelden å se i skrift, sa Wetås. De kan også ha islett av nynorske former, noe mange av våre bokmålsdialekter har: «sjøl» som ligger mye nærmere det nynorske «sjølv» enn den vanligste bokmålsformen «selv», og kløyvd infinitiv, for eksempel «gjørra» i stedet for «gjøre».

Hvorfor er det radikale bokmålet så sjelden å se i skrift? «Forskerforum», Forskerforbundets medlemsblad, hadde­ i 2017 flere saker om bruk av radikalt bokmål i forskning. Det viser seg at mange forskere unnlater å bruke det, sjøl om det ville være naturlig for dem. Radikalt bokmål oppfattes gjerne som altfor folkelig til å fungere som en akademisk 
uttrykksmåte. Vi forskere som bruker ­radikalt bokmål, kan lett oppfattes som litt dummere enn andre forskere. Derfor er det ikke så mange som våger det.

Flyter lettere. 

Sjøl har jeg lenge vært en ihuga forkjemper for radikalt bokmål. Det har flere årsaker. Dels er det fordi det ligger tettere på min egen Vestfolddialekt, noe som gjør at skrivinga flyter lettere. Men en like viktig grunn er at de konservative bokmålsformene har noe ved seg som gir inntrykk av tilhørighet til et visst sosialt segment, et segment det er vanskelig å identifisere seg med. Språk er en kraftig sosial markør, og jeg har vokst opp med et skille mellom de som snakker «fint» og de som snakker «vanlig». «Boken» eller «boka», det er former som uttrykker to ulike verdisett. Derfor insisterer jeg stadig på at folkemålsformene like gjerne kan brukes i akademisk ­tekster som i dagligtale. Akademia er ikke for «dom fine»!

Denne diskusjonen har sjølsagt relevans for kirkens språk. Bibeloversettelser og liturgiske tekster er også resultater av språklige valg og verdisett. Det er mye ved de kirkelige uttrykksformene som har en viss høystemthet ved seg, noe de også skal ha, fordi alt rituelt språk er forskjellig fra dagligtale. Likevel kan det være nødvendig å ta diskusjonen en gang til. I nyere tid har det oppstått et ­fenomen som kanskje har å gjøre med at det ­liturgiske språket er i overkant høystemt: En del prester har begynt å ta i bruk sin egen ­dialekt i liturgien. Det er ikke sjelden å høre «Nåde være med dokker/dekk/dikko» og andre dialektiske former hvis en går til gudstjeneste i en norsk kirke, og det kan skje at samtlige liturgiske ledd omskrives til prestens egen dialekt. På spørsmål til de prestene som praktiserer dette, er svaret: «Det føles så unaturlig for meg å ikke bruke dialekta mi».

Les også: Moské satser på nynorsk

Stilisert rolle. 

Ja. Det er veldig mye som er unaturlig ved å være prest og lede en gudstjeneste, og det skal det også være. Det er en stilisert rolle å gå inn i. Liturgien er ikke prestens individuelle eiendom og uttrykk, men noe som tilhører kirken kollektivt. Den finnes i to målformer: Nynorsk og bokmål. Liturgen må gjerne preke og framføre egenformulerte deler av gudstjenesten på dialekt, men ellers være lojal mot den målformen som er vedtatt lokalt.

Så kan det være at det liturgiske språket skal radikaliseres en smule for å synliggjøre at kirkens språk ikke er fintfolkets språk. Dialektbruken blant prester kan være et symptom på at rommet er for trangt. Det klassiske liturgiske språket har alltid vært en salig blanding av høystemt retorikk og folkemål, og det radikale bokmålet bør derfor også få sin plass her.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere