Verdidebatt

KrFs uvenner

Hva skal KrF med fiender, når de har slike venner, spør sikkert mange i partiet seg, og tenker bl.a. på avisen Vårt Land.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Avisen har i årtier vært partiets presseorgan framfor noen. Redaksjonen har imidlertid de senere årene tydelig markert seg som mer liberal enn partiet. 28. september 2018 ble i så måte en stor dag – for Vårt Land. Det var da partilederen utfordret partiet til å foreta et retningsvalg – mot venstre. Vårt Land frydet seg. Endelig!

I tiden som er gått, og gjennom den påfølgende smertefulle prosessen, er det ingen som har vært i tvil hvor Vårt Lands posisjon. Etter at regjeringsplattformen var klar, har avisen, i skinn av å være kommentator og formidler av saker, hatt en gjennomgående negativ vinkling.

KrF sliter. Det kan bli utradert som stortingsparti. Den faren har vært der siden landsmøtet i 2009 da det ble besluttet at partiet ikke skulle være del av et borgerlig regjeringsalternativ – som også Frp er en del av. Da beseglet et av landets mest konservative partier sin skjebne.

Eller det vil si, det startet enda tidligere. Under Dagfinn Høybråten var oppslutningen rekordlav etter de oppslutningsmessig gode årene under Valgerd Svarstad Haugland. Da Hareide ble leder, var det med håp om økt oppslutning. Men den har falt ytterligere.

Men altså, i 2009 forærte KrF fire nye år til den rødgrønne regjeringen. Det gjorde inntrykk på mange tradisjonelle støttespillere og sympatisører – og på borgerlige velgere generelt.

Selv hadde jeg stemt på KrF ved flere valg – inntil 2009. Da valgte jeg annet parti og har siden blitt der. I perioden fra 2009 og fram til nå har partiet hanglet og slitt. Redningen, det som har gjort at partiet har holdt seg over sperregrensen, er den solide støtten som partiet har på Sør- og Vestlandet.

Etter Hareides initiativ i høst, og etter at prosessen var igangsatt, meldte et par tusen seg inn. Dette ble tolket som en positiv reaksjon på Hareides ønske om å gå til venstre. Det er derfor grunn til stusse over at relativt få foreløpig har meldt seg ut.

At også noen tillitsvalgte har valgt å forlate partiet var forutsigbart. De som gikk ‘all in’ for et skifte til venstre – tapte. Slikt takles forskjellig. Noen eller mange blir værende i lojalitet til partiet, som de har ofret mye for og som de tross alt er glade i, mens enkelte er så skuffet at de melder seg ut. Ingen av disse valgene overrasker.

Kan hende partiet har gjort sitt i norsk poltikk og at KrF ender i historiebøkene. Men med det retningsvalget som nå er gjort, kan det kanskje fortsatt være håp. Krf’s representanter på Stortinget i inneværende periode kommer alle (unntatt én) nettopp fra fylkene fra Agder til Møre og Romsdal. Kanskje disse kan få nok oppslutning i 2021 også? Hvem vet?

Det eneste sikre er at, om partiet hadde gått til venstre, så hadde mange av disse ikke kommet inn. Og ettersom det er illusorisk å tro at røde fylker på Innlandet, Trøndelag og Nord-Norge ville kunne oppveie et slik «mannefall», ville partiet definitivt være over og ut i norsk poltikk.

Situasjonen kan minne litt om KD i Sverige som har vært igjennom noe av det samme som KrF. Da Ebba Busch Thor ble partileder, lå partiet tidvis nede på 2 % oppslutning. Hun tok partiet mot høyre, og ved valget i høst ble partiet et av valgets vinnere. Det skal i noen grad ha vært en utskiftning av velgere. En del liberale velgere har forlatt partiet, og det har vært et større tilsig av blå velgere. Dette er interessant og relevant.

Det er sannsynlig at det er et velgerpotensial for et mer tydelig konservativt KrF. Og så er det like sannsynlig at det ikke er et nevneverdig potensial for velgere på rød side i norsk poltikk. Hvor skulle de komme fra? Slik kan det, som nå er skjedd, være livgivende for partiet. Det kan være redningen.

I likhet med de andre partiene – utenom Arbeiderpartiet og Høyre – er KrF et typisk særinteresseparti. Typisk for særinteressepartier er at de har klart definerte målgrupper og avgrenset geografisk og demografisk oppslutning. Typisk har Frp og spesielt Sp lav oppslutning i Oslo, mens SV og MDG står sterkt på f.eks. Grünerløkka og i traktene er omkring. I Lom og på Tynset derimot…

Det er ingenting i KrF sitt program som gjør det til et allment og samlende parti for hele landet eller for "folk flest". I «elite»-undersøkelsen, som er aktuell i disse dager, står KrF typisk sterkt blant kirkelige ansatte, men ikke i andre grupper. Geografisk er Sør- og Vestlandet partiets kjerneområder.

Dersom KrF skulle bli et samlende og allment interessant parti, måtte det lage et helt nytt partiprogram, og de måtte f.eks. tone ned saker som kontantstøtte, abort og bioteknologi. (PS. For egen del mener jeg at KrF burde hegne om disse sakene, kanskje bortsett fra kontantstøtten.)

Konklusjonen er at KrF klart og tydelig må definere sine målgrupper, sitt kjernevelgerpotensial og rette poltikken og all sin oppmerksomhet inn mot disse. Dette selv om de for en stor del har en konservativ innstilling og befinner seg på Sør- og Vestlandet. Det betyr ikke at ambisjonen ikke i størst mulig grad er å være landsdekkende.

Alle i det ganske land, som er glade i KrF, og som ønsker det beste for partiet, bør roe ned og gi det, som nå skjer, en fair sjanse. Dette gjelder i særdeleshet partiets liberale fløy og avisen Vårt Land.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt