Harald Olsen

14

Fra menighetsblad til moderne medier

De kristne dagsavisene spilte en viktig rolle i det tidsskiftet som 1968 og årene som fulgte ­representerte. Men det som skjedde bidro nok også til å utvikle avisene selv.

Publisert: 20. jan 2019.

Markeringen av 50-årsjubileet for det begivenhetsrike året 1968 har vist at dette året på mange måter ble et tidsskifte. Ikke minst var dette tilfelle for Den norske kirke og andre ­religiøse miljøer, der særlig unge mennesker forlot konservative og borgerlige verdier og holdninger til fordel for mer radikale og venstreorienterte oppfatninger og praksis. Den norske kirkes ledelse er vel et av de steder der ungdomsopprøret i 1968 og de følgende årene har satt dypest spor og mest varige nedslag og konsekvenser.

Noen av oss som representerte denne nyorienteringen fikk komme til uttrykk i bokform, som i antologien Deilig er jorden? En gruppe unge kristne om kirken, samfunnet og revolusjonen på Pax Forlag, og senere boka Mennesket og miljøet utgitt av Kirke­rådets utvalg for forskning og utredning på Luther Forlag. Men viktigere var det nok at vi også slapp til på avisenes debattsider, og slik fikk være med på å prege den løpende samfunnsdebatten.

Viktige forutsetninger. 

De kristne dagsavisenes rolle i dette tidsskiftet har fått for lite oppmerksomhet, for både Vårt Land og Dagen var viktige forutsetninger for at nye oppfatninger kunne komme til uttrykk og bli drøftet. Redaktørene Sigvart Riiser og Håkon Fred. Breen i Vårt Land og Arthur Berg i Dagen skjønte at noe nytt var i ferd med å bryte fram i det kirkelige landskapet, og var villige til å gi det rom. De var også av den oppfatning at ­politisk radikalisme ikke var fremmed for norsk lavkirkelighet og lekmannsbevegelse, og derfor ikke brøt med avisenes verdigrunnlag. Derfor slapp vi til.

Men at redaktørene fikk gjennomgå «på kammerset» av ­generalsekretærer og andre som mente å ha et eierforhold til spaltene, var tydelig. Men de lot seg ikke presse. Det hendte at vi ble imøtegått og korrigert på lederplass, men med få unntak ble det ikke lagt begrensninger på vår tilgang til spaltene. Heller ikke på volum og hyppighet når det gjelder bidrag. Omfanget av kronikker og debattinnlegg var slik vi i dag bare kan drømme om!

Krass kritikk. 

Som et eksempel kan jeg nevne mitt eget første bidrag i Vårt Land. Det var to omfangsrike kronikker i juni 1968 om en konferanse i UNCTAD – FNs organisasjon for handel og utvikling. Artiklene inneholdt krass kritikk av de rike landenes politikk overfor den tredje verden – inklusive Norges og handelsminister Kåre Willochs opptreden, som først og fremst forsvarer av en norsk skipsfartspolitikk som låste u-landene fast i rollen som råvareleveran­dører og ferdigproduktmarked for 
i-landenes industri, gjennom helt ulike fraktrater for eksport og import til landene.

I 1969 skjedde det noe som egentlig er ganske utrolig når en ser det i perspektiv. Da var vi en gruppe studenter som inngikk en avtale med redaktørene i Vårt Land og Dagen om å levere ukentlige utenrikskommentarer i en egen spalte – i hoved­sak om den tredje verden. Vi delte så å si verden mellom oss, og det var ­ingen ting i veien med ambisjonsnivå og selvbevissthet! Helge­ Kjøllesdal skrev om Midtøsten, Gunnar Stave om Sørøst-Asia, Geir Gundersen om USA, Tor B. Jørgensen om Japan og så videre. Blant kritikere gikk vi bare under betegnelsen «Olsen-banden», og assosiasjonene til en filmaktuell forbrytergjeng var neppe ment som en kompliment!

Fantes en grense. 

Selv skrev jeg om Afrika, og hadde gode ­internasjonale informasjonskanaler gjennom å være nestleder i styret for det som da het Fellesrådet for det sørlige Afrika, der en lang rekke humanitære organisasjoner og alle de politiske ungdomsorganisasjonene var medlemmer. Jeg fikk inn omtrent alt jeg leverte av stoff til avisene. Men på ett punkt gikk det en grense. I flere artikler hadde jeg skrevet om samarbeid mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika, blant annet om ­israelske våpenleveranser. I en artikkel om slektskapet mellom sionisme­ og apartheid kunne jeg sitere den sørafrikanske statsminister ­Verwoerd som i klartekst bekreftet slektskapet: «Jødene tok Israel fra araberne etter at disse hadde levd der i tusener av år. I dette støtter jeg dem. ­Israel er på samme måte som Sør-Afrika­ en apartheid-stat».

Da fikk jeg et brev fra Dagen-redaktør Arthur Berg, lidenskapelig Israel-venn. Han kunne ikke imøtegå noe av det saklige innholdet i artiklene. Men disse faktaene var så ødeleggende for Israels omdømme at han ikke kunne ta inn artiklene! Det gjorde­ imidlertid Vårt Land, og jeg fikk senere høre at de også var blitt benyttet av Radio Evangeliets Røst i Afrika.

Frigjøringsbevegelsene. 

En sak som utløste mye rabalder på denne tiden var Kirkenes ­Verdensråds støtte til frigjøringsbevegelser i den tredje verden. I den anledning fikk jeg i Vårt Land og Dagen spalteplass til en serie omfangsrike artikler om et utvalg slike bevegelser. At avis­ene tok inn artikler om frigjøringsbevegelsene i de portugisiske koloniene i Afrika var så sin sak. Men at de også fant plass til en stor artikkel om noe så radikalt som bygeriljaen Tupamaros i Uruguai var mer overraskende.

Saken aktualiserte den tradisjonelle lavkirkelige motstanden mot økumenisk samarbeid av typen KV, men ble forsterket av politisk bestemt motstand mot den radikalisering som saken ­representerte. Steinar Hunnestad i Norsk Luthers Misjonssamband og professor Karl Fr. Wisløff ved ­Menighetsfakultetet var toneangivende i denne kritikken. Men de fikk støtte fra uventet hold: Den norske professoren Karl Borgin ved Stellenbosch-universitetet i Sør-Afrika. Han ble av kritikerne omfavnet som sannhetsvitne. Men da han selv blandet seg inn i den hjemlige debatten, viste det seg at han var lidenskapelig tilhenger av apart­heidsystemet og vestlig kolonipolitikk i Afrika. Han ble imøtegått av både Vårt Land og Dagen på lederplass, og lufta gikk da på mange måter ut av motstanden.

Da ressurs- og miljøspørsmål begynte å aktualisere seg tidlig på 1970-tallet var også de kristne­ dagsavisene aktuelle arenaer for oss som engasjerte oss i disse spørsmålene. Når den moderne miljøbevegelsen i dag holder ­kirkelige organisasjoner og miljøer blant de som har klarest profil og et tydeligst engasjement for klodens framtid, kan nok også den kristne pressen ta noe av æren for dette.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere