Øyvind Døvik

Teologistudent
2

Bibelens Ufeilbarlighet

På samme måte som Jesu menneskelighet og guddommelighet ikke kan skilles fra hverandre eller sammenblandes, så kan heller ikke menneskeordet skilles fra Gudsordet i Bibelen. Hele Bibelen er altså Guds Ord, og siden Gud er feilfri så følger det at hans ord er feilfritt.

Publisert: 18. jan 2019

Gjennom kirkens historie så har total ufeilbarlighet vært et standard ortodokst syn på Bibelen. Augustin av Hippo (354-430 e. Kr) beskriver denne posisjonen treffende: «Dersom vi er rådville på grunn av en tilsynelatende selvmotsigelse i Skriften, så er det ikke tillatt å si at forfatteren av boken har gjort en feil: men enten så er manuskriptet mangelfullt, eller så er oversettelsen feil, eller så har du misforstått» (Geisler og Roach, Defending Inerrancy. 18).

For ordens skyld så er det forøvrig Skriftens opprinnelige autografer vi sikter til når det kommer til Bibelens ufeilbarlighet. Autografer som vi gjennom manuskriptgrunnlaget vårt kan rekonstruere med nærmest 99 % likhet. Feilene som vi kan finne i våre greske og hebraiske kopier av Bibelen er f. eks små skrivefeil. Noe som imidlertid ikke har betydning for innholdet i vår kristne tro og lære.

Justin Martyr (d. 165) snakket på sin side om evangeliene som Guds stemme, at vi ikke «må gå ut fra at budskapet stammer fra mennesker som var inspirert, men snarere fra det Gudommelige Ordet som beveget disse menneskene.» Ireneus (d. 202) la til at Bibelen rager over all løgn og at vi er «forsikret om at Skriften virkelig er perfekt, siden den er talt av Gud og Den Hellige Ånd.» Riktignok så hadde enkelte, slik som Origenes (ca. 185-254) og Teodor av Mopsuestia (350-423), noe fravikende synspunkter, men inntil 1800-tallet så var det ingen av disse avvikende synene på Skriften som ble et majoritetssyn (Geisler og Roach. 17-18).

Enda mer viktig er det hva Skriften sier om seg selv. Jesus forholdt seg til Det gamle testamentet som sann historie, og siterte fra skriftsteder som mange moderne mennesker har problemer med i dag. Eksempelvis de historiske hendelsene under Noahs tid (Matt 24,37), Guds skaperordninger (Matt 19,4), og Jona (Luk 11,29-32). Gjennom å forholde seg til Bibelen som først og fremst menneskeord så forskyves tyngdepunktet og utgangspunktet for teologien i sekulær retning. Realiteten er imidlertid at «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.» 2. Tim 3,16.

Hebr 1,1-2 forteller oss hvordan Gud på mange måter talte til de tidlige generasjonene gjennom profetene, mens Han nå har talt til oss gjennom Jesus. Jesus som deretter ga apostlene autoritet til å tale på Hans vegne og videreformidle sitt ord og budskap (Luk 10,16).

Det nye testamentet (NT) er, uten sammenligning, den best bevitnede skriftsamlingen fra antikken. Med omkring 5856 greske manuskripter, 18.130 tidlige oversettelser (koptiske, armenske, gotiske, etiopiske, latinske, syriske, georgiske, og slaviske), samt mer enn 86.000 siteringer fra de tidlige kirkefedrene, så er den helt unik. Dersom vi ikke anser NT som historisk troverdig så må vi desto mer kaste ut all annen kjent historie fra antikken. Da blir ikke de historiske nedtegnelsene om f. eks Romerriket og dens omverden noe annet enn ren fantasi. Og for Det gamle testamentet så er antallet manuskripter på omkring 42.300 (McDowell - Evidence that Demands a Verdict. 52).

Vitenskapelige disipliner er uten tvil av stor betydning for bibelforskning og en riktig forståelse av tekstene. Men som Anne-Margrete Saugstad sier det: «Den formen for teologi som setter Bibelen under lupen med sekulære metoder, kan aldri fullt ut forstå Guds virkelighet, hans vesen og frelseshistoriske inngripen i vår verden» (Bibelen for Hode og Hjerte. 212).

Eller som Arnfinn Clementsen skriver: «Guds Ord må forstås slik det forstår seg selv, uavhengig av filosofers meninger, sekulære strømninger og humanistisk og postmoderne tenkning» (Sten Sørensen, Bibelen – Bøkenes Bok. 80).

Og i et bekjennelsesskrift som alle prester og biskoper i Den norske kirke har avlagt et ordinasjonsløfte om å følge, så presiseres det at:

«Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamentet.» Derfor «må de alle som én underordnes denne» (Konkordieformelen, 1577).

Å forholde seg til Guds ord som ufeilbarlig er verken biblisisme eller fundamentalisme, men ganske enkelt et klassisk kristent syn på Bibelen. Å bøye seg for Bibelen er derfor etterfølgelse av Jesus i praksis. Jesus som både er Ordet (Joh 1,1.14) og som samtidig er den Treenige Gud som har innblåst alle Bibelens bøker med Den Hellige Ånds liv og Sannhet (2. Tim 3,16; 1. Tess 2,13; 2. Pet 1,21; Hebr 1,1-2).

Sannheten er at Bibelen har to sider. Siden ordene er innblåst av Gud, gitt autoritet av Jesus og formidlet av mennesker inn i en gitt kontekst, så er Bibelen både hundre prosent menneskelig og hundre prosent guddommelig. På samme måte som Jesu menneskelighet og guddommelighet ikke kan skilles fra hverandre eller sammenblandes, så kan heller ikke menneskeordet skilles fra Gudsordet i Bibelen. Hele Bibelen er altså Guds Ord, og siden Gud er feilfri så følger det at hans ord er feilfritt.

7 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere