Verdidebatt

De godes problem

Hvem kan trekke opp linjen mellom nødvendig tillit og nødvendig skepsis?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På søndag sendes tredje episode av dramaserien Les Miserables på NRK. I enda en filmatisering av Victor Hugos roman fra 1862, følger vi Jean Valjean – fangen som ble dømt til 19 års fengsel fordi han ble tatt for å stjele et brød. Etter løslatelsen stjeler han igjen. Denne gangen fra biskopen som gir ham mat og husly for natten.

«Tror du kjærlighet kan forandre et menneske?» spør biskopen under måltidet. «Nei», svarer Valjean kontant. Da natten kommer, stjeler han biskopens sølvtøy og sniker seg ut i mørket. Og som de fleste kanskje husker: Valjean blir tatt, men da politiet fører ham tilbake til biskopens hus, lar biskopen vaktene tro at sølvtøyet var en gave, og gir likegodt lysestakene i tillegg. Beskjeden er klar: «Nå kjøper jeg deg fri.» Den uventede godheten blir erfaringen som sakte forvandler Valjean til et godt menneske.

Spenningsfylt øvelse. 

Fortellingen om Jean Valjean gjør også en annen ting. Den anskueliggjør den spenningsfylte øvelsen det er å overføre Bergprekenens lov til samfunnet.

En som har gått inn i denne øve sen er den demokratiske sosialisten Alexandria Ocasio-Cortes fra New York, som nylig har fått plass som historiens yngste kvinne i representantenes hus i kongressen. Den 29 år gamle katolikken er blitt venstresidens nye yndling og ytre høyres nye mobbeobjekt, blant annet fordi hun ønsker å øke skattene for de aller rikeste, tilby gratis helsetjenester for alle, legalisere marihuana og forby privatisering av fengsler og reformere kriminalomsorgen (Vårt Land, 14. januar).

«Hva skal være målet med fengselsoppholdet», spør Cortes i magasinet America. «Straff? Rehabilitering? Tilgivelse? For katolikker er disse spørsmålene direkte knyttet til hjertet av vår tro.» (Min oversettelse).

Les også: Tidenes yngste kongresskvinne er troende katolikk og kjemper for fri abort og homofiles rettigheter

I Herrens bønn. 

Hun skriver videre: «Av natur er det slik at et samfunn som tilgir og rehabiliterer sine egne innbyggere, er samfunn som tilgir og endrer seg selv. Det krever en radikal form for kjærlighet, en hemmelighet gitt oss i Herrens bønn; tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere».

Slik griper hun til Bergprekenen fra en ny vinkel. Godheten har ikke fått den sjansen den fortjener, hevder hun. Den radikale kjærligheten må omdannes til et bedre samfunn, som gir mennesker nye muligheter.

Da er det ikke så vanskelig å forstå at høyresiden har funnet et nytt mobbeoffer. Det er lett å gjøre narr av den som viser til radikal kjærlighet som løsning på et bedre samfunn. Et samfunn kan ikke institusjonalisere godhet, og i alle fall ikke tilgivelse. For kjærlighetens vei er ingen rett linje med klare svar. Kompliserte saker har aldri enkle løsninger. Å gjøre det gode er å tåle å ikke vite om det vil lønne seg. Å gjøre det gode er alltid risikabelt. Tillit kan utnyttes.

Til for hogg. 

Biskopen i Les Miserables vet for eksempel utmerket godt at han utsetter seg for risiko ved å la en tyv uten penger få tilgang til sølvtøyet hans, men gjør det likevel. Slik stiller han seg laglig til for hogg. Han gjør seg sårbar. Ingen kan kreve det av noen andre. Han har råd til å gjøre det, men ikke alle har det.

Den som tror at kjærlighet kan forandre et menneske, må også forstå når tiden er inne for å frata rusmisbrukeren omsorgsretten for fireåringen. Den som tror kjærligheten kan forandre et menneske, må også kunne fordømme volden hun har påført en annen. Iblant er det eneste rette å nekte sin spilleavhengige sønn mer penger, selv om han bedyrer at pengene nå skal brukes til husleie og mat.

Så hvem kan trekke opp linjen mellom nødvendig tillit og nødvendig skepsis?

Les også: Setter Gud på tiltalebenken

Låser døra. 

Den som svarer nei på biskopens spørsmål, har mest av alt gjort det enklere for seg. Han trenger ikke plages av spørsmålet om han skulle valgt å gi tyven en ny sjanse. For ham er tyven en tyv, og vil alltid være det. For ham er det enkelt. Han låser døra og håper de fengslede ikke kommer ut igjen på lang tid.

De som svarer ja, derimot, må vi tåle og leve med tvilen. Og stadig grunne over hva som er rett og godt. Men hvem har sagt at det skal være lett? Hvem har sagt at kjærlighetens vei skal være en rett vei uten humper og landeveisrøvere?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt