Fullfinansiering av Dnk

Kirkemøtets flertall vedtok i fjor vår å gå for ­dagens ordning med både statlig og kommunal finansiering. Men kanskje uten å se at ekstern finansiering har inngripende konsekvenser for intern organisering.

Vi må selvsagt ta høyde for Den norske kirkes (Dnk) historisk betingede særstilling – som tungt ansvar for dyrebare kirker og felles kulturskatter, og at sju av ti nordmenn fortsatt er medlemmer. Men hverken gamle ordninger eller privilegier fra en forgangen enhetskultur bør hindre oss i å tenke nytt.

I dagens flerkulturelle samfunn er det mange – både i og utenfor Dnk – som synes det er urimelig om Dnk ut over sine helt særegne behov forventer å ha bedre vilkår enn alle ­andre. Menig­hetenes tette bånd til alle landets kommuner illustrerer dette. Vi bør dessuten innse at dagens finansieringsmåte er tungvint og kostbar. Kommunale midler bevilges av 422 kommune­styrer og 422 kirkelige fellesråd – til sammen 844 organer for 1.204 menigheter!

Mye av midlene går til 422 kostbare sekretariater for kirkevergene – med svært ulik kapasitet og kompetanse. Mer burde gått til menighetene. I tråd med Stortingets kirkeforlik er offentlige midler her å forstå som «utbetalt kirkeskatt» – ikke milde gaver. Og som alle andre bør Dnk prioritere oppgaver og bevilge midler ved egne organer. Mye kan spares og forbedres ved å satse på prostene og 107 nye prostiråd – tilsvarendeen fjerdedel av dagens fellesråd! Hvert av dem med et godt utbygd sekretariat, og med bemanning, ressurser og kontorer overtatt fra fellesrådene. Men aller viktigst – det ville gi én arbeidsgiverlinje!

Overlappende. 

Dnk har i dag overlappende ledelse med ulike­ vilkår for tilsatte, og dermed betydelig fare for forskjells­behandling og konflikter. Ledelsen er delt mellom kirkefaglig ledelse ved prosten for prestene og økonomisk-administrativ ­ledelse ved kirkevergen for alle øvrige ansatte. For prestene er det uaktuelt å ha kirkevergen som sjef. Det er tjenesten med ord og sakrament som konstituerer menigheten, og i all tid har prest og menighet vært under tilsyn av en biskop.

Etter kirkeloven er den enkelte­ menighet grunnenhet i Dnk, og menighetsrådet opptrer på menighetens vegne. Kirkeverger har delegert myndighet fra menig­hetene til på deres vegne å forvalte kommunale midler. De fleste gjør helt sikkert et godt og viktig arbeid – som i min rause hjemkommune Kristiansand. Men mange har fått for stor innflytelse på bekostning av menighetsråd og stab. Prosten er biskopens forlengede arm og kunne vært kirkefaglig leder for alle ansatte i prostiet – inklusive kirkevergen med ansvar for økonomisk-administrative støtte­funksjoner.

Ført revirkamp.

Hvorfor vil da Dnk ved Kirkemøtet beholde dagens finansieringsordning? Kan hende fordi Kirkemøtet ikke så alle konsekvenser og for fort slapp tak i hva det i dag betyr å være fri kirke i et flerkulturelt samfunn. Fordi Kirkerådet ikke har utredet eventuelt tap eller vinning ved statlig fullfinansiering og heller ikke forhandlet om dette med Staten. Fordi en del kirkeverger har ført ­revirkamp med «veiledning» av fellesråd og menighetsråd. Og fordi privilegerte menigheter har tenkt taktisk ut fra egen situasjon fremfor solidarisk med tanke på hele Dnk – inklusive små menigheter i vidstrakte og økonomisk svake kommuner.

Statlig fullfinansiering kunne etter alt å dømme ha bidratt til en riktigere selvforståelse for Dnk, gitt innsparing og effektivisering, én arbeidsgiverlinje, mer homogen og helhetlig struktur, og grunnlag for en mer rettferdig fordeling. Men med tanke på Dnks kritisk svake økonomi måtte det være en absolutt forutsetning at statlig fullfinansiering gir minst like mye «utbetalt kirke­skatt» som i dag, og at all innsparing kommer Dnk til gode. Eia var vi der!