Når redaktørene prøver å feie for sin egen dør – uten hell.

Aftenpostens politiske  redaktør, Trine Eilertsen , bidrar selvsagt også, og politisk redaktør Hanne Skartveit, Jacobsens nærmeste leder i VG , støtter selvsagt sin sjef Steiro når hun uttaler seg.

Problemet er Jacobsens, etter sigende, nære forhold til en kvinnelig AP politiker, og at han derfor ikke lenger kan bekle rollen som viktig politisk kommentator, når han samtidig har et  forhold til en forholdsvis profilert stortingspolitiker fra AP.

Erklæringene fra de overnevnte kommer selvsagt til uttrykk fordi redaktørene frykter for at noen skulle komme til å konkludere med at deres , etter egen oppfatning , absolutte objektive og redaksjonelle integritet, kunne bli skadelidende .

Og slik kunne man jo kanskje konkludert om dette, dvs den absolutte redaksjonelle integriteten, uten sterke politiske bindinger, faktisk hadde vært reell.

Men reaksjonene kommer i første rekke fordi forholdet mellom journalisten og stortingsrepresentanten, i dette tilfellet, ville være veldig synlig, og først og fremst derfor.

Fordi: det finnes vel knapt noen oppegående nordmann som i fullt alvor mener at de politiske partiene ikke har både uformelle og sterke bindinger til alle landets store nyhets og avisredaksjoner.

Og, at avisene i de aller fleste store og viktige politiske saker, ofte er partienes, eller partifraksjonenes forlengende talerør  – direkte og indirekte.

Selvsagt er det slik.

Og derfor burde både Eilertsens , Steiros og Skartveits vurderinger falle på steingrunn, ganske enkelt fordi reaksjonene ikke er spesielt troverdige.

Den gamle og synlige partipressen finnes knapt lenger – offisielt.

Men på alle måter ellers.

Det er bare noen redaktører som ikke vil innrømme det.