Svein Rognaldsen

Pensjonist
3

Hvorfor får ikke norske kvinner flere barn?

Norge trenger flere barn påsto statsministeren i sin nyttårstale. Basert på det som synes å være hennes politiske hovedprosjekt; fortsatt økonomisk vekst så og si for enhver pris, mener statsministeren at de lave fødselstallene truer den norske velferdsstaten.

Publisert: 17. jan 2019  /  344 visninger.

Statsministerens tale har bidradd til en omfattende debatt om konsekvensene av og årsakene til de lave fødselstallene, spesielt blant etnisk norske kvinner. De fleste økonomene er enige med statsministeren om at lave fødselstall, som på sikt fører til færre arbeidstakere og skattebetalere, truer velferdsstaten. Basert på økonomenes modeller, mener økonomene at politikerne må gjøre mer for å få kvinner til å føde flere barn.

I følge økonomene handler det først og fremst om å friste unge kvinner med flere økonomiske insitamenter, rausere permisjonsordninger og bedre barnehager. Problemet er at dette ikke ser ut til å virke fordi politikerne samtidig har satset på en politikk som trekker i andre retninger, bl.a. idealet om at flest mulig kvinner skal ut i arbeidslivet, både for å realisere seg selv og for å bidra til fortsatt økonomisk vekst. Samtidig er tyder mye på at politikerne ikke har forstått hvordan dagens kvinner, men også deres hvordan deres partnere tenker når de vurderer om de skal sette barn til verden. For å forstå noe av det dette handler om, kan det være lurt å minne om det som skjedde i perioden etter andre verdenskrig da fødselstallene var svært høye.

Selv om de materielle forholdene i etterkrigstiden var utfordrende for folk flest med kummerlige boforhold, lave lønninger, lange arbeidsdager og et begrenset tilbud av varer og tjenester, var dette en tid preget av framtidsoptimisme. Folk trodde på politikernes løfter om en bedre framtid for alle. Det handlet bl.a. om et utdanningssystem der målsettingen var at alle skulle ha like muligheter, uansett sosial bakgrunn, og det handlet om et samfunn der goder og byrder skulle fordeles mer rettferdig enn tidligere. Sagt på en annen måte: Satte du barn til verden, kunne du være rimelig sikker på at dine barn ville få et bedre liv enn det dine foreldre og du hadde hatt. Vi som vokste opp på denne tiden, kan bekrefte at slik ble det. Vi var heldige!

Etter hvert endret dette seg. De solidariske fellesskapssamfunnet ble erstattet av et jeg, meg og mitt-samfunn, og det nøysomhetssamfunnet  vi kjente fra vår oppvekst ble erstattet av et bruk- og kast-samfunn, med de konsekvensene detter har for miljøet. Den altomfattende konkurransen som etter hvert kom til å prege store deler av samfunnet, har bidradd til at vi har fått et tre-fjerdedelssamfunn. Mens tre-fjerdedeler av befolkningen har det svært godt, i hvert fall materielt sett, sliter en fjerdedel av befolkningen på skolen, på arbeidsmarkedet og med livet for øvrig. Samtidig har vi fått en liten gruppe på toppen av samfunnspyramiden som stikker av med en stadig større del av godene. 

Statsministeren er blitt kritisert for at hun primært oppfatter barn og barnefødsler som et virkemiddel til å løse samfunnets utfordringer. Det gjelder særlig spørsmålet om hva som skal til for at Norge fortsatt skal kunne hevde seg i konkurransen med de rikeste landene i verden. Og noen av svarene fra politikeren kjenner vi: Norge må satse på et skole- og utdanningssystem tilpasset de "hodene" som har mest å bidra med i denne konkurransen. Dessuten må vi få kvinnene til å delta mest mulig i arbeidslivet og... til å føde flere barn.

Debatten i etterkant av statsministerens tale, viser for øvrig at for mange unge kvinner er materielle goder og ønsket om å realisere seg selv bl.a. via utdanningssystemet og yrkeslivet, viktigere enn å sette barn til verden. Da hjelper det ikke at Norge har verdens rauseste støtteordninger for barnefamiliene. Gitt de verdiene og idealene som mye av samfunnet vårt er tuftet på, er det heller ingen grunn til å kritisere kvinner for at de ikke bryr seg om statsministerens formaninger.

Debatten tyder  på at stadig flere unge kvinner og deres partnere først og fremst tenker på barnas beste når de vurderer om de skal få barn eller ikke: Skal vi sette barn til verden i et samfunn som er skrudd slik sammen at barnet ditt er dømt til å tape dersom de hører til den fjerdedelen av elevene som vårt utdanningssystem ikke klarer å ta vare på og som dermed er dømt il å tape i kampen om fordelingen av samfunnets goder og verdier? Skal vi sette barn til verden i et samfunn der ca. halvparten av ekteskapene/samboerforholdene går i oppløsning, med de konsekvensene dette har for barna? Er det moralsk forsvarlig å sette barn til verden i en tid preget av store klimaendringer, ustabilitet og et politisk system og politikere som ikke ser ut til å takler disse utfordringene?



3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2565 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2295 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
13 dager siden / 2234 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
27 dager siden / 2109 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1950 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1477 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1436 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1421 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
21 dager siden / 1169 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere