Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Naive Oslo

Hovedfeilen med Oslo-avtalen er at den ble til over hodene på den palestinske befolkningen. Den ble inngått med feil mann: Yasser Arafat.

Publisert: 16. jan 2019  /  600 visninger.

Jeg var stolt over Oslo-avtalen. Da jeg kom til de palestinske områdene ti års tid etter avtalen var inngått, syntes jeg det var fint å kunne si at jeg kom fra Oslo. «Vi skal ikke holde det mot deg personlig», var svaret jeg fikk.

Et kvart århundre etter at avtalen ble inngått, settes teaterstykket «Oslo» opp i Oslo. Stykket er en slags fri fortelling om de forhandlingene som ble ført i Norge, og som ledet fram til avtalen i 1993. Nå møter stykket kritikk for å skape et usant glansbilde av det som skjedde i Oslo.

Eventyrfortelling. «Oslo-avtalen skjulte en stor bløff», skriver Aftenpostens Harald Stanghelle - som i 1993 gikk inn for at Terje Rød- Larsen (avtalens hovedarkitekt) burde få Nobels fredspris. «Sjelden har så gode intensjoner fått så katastrofale konsekvenser», skriver Stanghelle.

Historieforskeren Hilde Henriksen Waage er en av de få nordmenn som hele veien har vært kritisk til Oslo-avtalen. Hun sa til Vårt Land forrige uke at stykket sementerer en feilaktig eventyrfortelling om avtalen.

Jeg har ikke sett dette stykket, som har premiere på Det norske teateret i kveld. Men ut fra de mange anmeldelsene jeg har lest, ser jeg at det framstår som en hyllest til mennesker som våger å satse på å realisere en drøm om fred, og dessuten viser hvordan forståelse og sympati etter hvert skapes mellom folk som tidligere var fiender.

Vakker fortelling. Det er en vakker fortelling, og det er jo også derfor den i sin tid hadde slik appell til mange av oss. At avtalen bare skjøv foran seg nesten alle de vanskelige spørsmålene, var vi villige til å se bort fra. De norske aktørene satset på at de gode relasjonene som var skapt skulle utvikles videre og skape en ny dynamikk. Slik håpet man at problemene etter hvert skulle la seg løse.

Ekstremister på begge sider gjorde sitt beste for å bevise at avtalen tvert imot ville føre til mer vold. Mordet på Yitzhak Rabin ble et slags tragisk punktum. Derfor har vanlig oppfatning vært at avtalen var god, men at den ble ødelagt av ekstremistene og av parter som ikke ville følge den. Det trodde jeg også lenge.

Israelsk kontroll. Men Oslo-avtalen er i virkeligheten en viktig grunn til den tragiske situasjonen det palestinske samfunnet nå befinner seg i. Det har jeg innsett når jeg har møtt avtalens konsekvenser på grasrota.

Israel har full kontroll over grensene, over lufta og over vannressursene under bakken. Også internt er det problemer med sjekkpunkter og israelske bosettinger.

Avtalen gir Israel kontrollen over det som kalles C-området, omtrent 60 prosent av arealet på Vestbredden. Der har de bygd opp bosettinger og infrastruktur som gradvis gjør området til israelsk land, samtidig som palestinsk aktivitet hindres. Flere israelske politikere går nå inn for å annektere C-området. Selv om det politisk sett vil være drastisk, vil det ikke endre stort på de praktiske realitetene som alt er etablert.

De resterende 40 prosent av Vestbredden er formelt sett under kontroll av de palestinske selvstyremyndighetene, som palestinere flest betrakter som udugelig, korrupt og i lomma på Israel. Jerusalem, som palestinerne regner som sin nasjonale hovedstad, er annektert av Israel.

Feil mann. Hovedfeilen med Oslo-avtalen er at den ble til over hodene på den palestinske befolkningen. Den ble inngått med feil mann: Yasser Arafat.

Arafat hadde bodd i Palestina bare noen få år i barndommen. Han ble tidlig en aktivist for palestinsk selvstendighet, men førte hele tiden kampen fra utlandet. Etter å ha vært skydd som terrorist på 70-tallet, ble han på 80-tallet etter hvert akseptert som en slags internasjonal talsmann for palestinerne. Den arabiske liga utnevnte hans PLO til palestinernes rettmessige representant. Han fikk tale i FN. Norske journalister og politikere lot seg sjarmere av ham.

Nordmennene. Hjemme i Palestina gjorde palestinerne opprør mot det israelske militærstyret - det som er kalt for den første intifada. Det utviklet seg et lokalt lederskap nedenfra. Det var de som representerte palestinerne i fredsforhandlingene USA tok initiativet til etter 1990.

Arafat hadde havnet på sidelinjen, og satt isolert i Tunisia med sine gamle kamerater fra geriljakrigen. Da fikk noen på israelsk side idéen at man skulle forsøke seg med hemmelige forhandlinger med Arafat. De fikk nordmennene til å hjelpe seg. Og det viste seg at Arafat var villig til å gå med på det meste dersom han bare fikk komme tilbake som palestinsk leder.

Dermed fikk palestinerne en ledelse som stort sett besto av Arafats gamle klikk fra geriljatiden. De hadde liten sans for demokrati og menneskerettigheter, men var vant til å leve på en stor fot. Det var Oslo-avtalen som ga palestinerne en udugelig ledelse.

Tro på fred. Nordmennene lot seg lure av det israelske spillet og lot seg dupere av Arafat. Men ingenting av dette sier at det var feil å tro på muligheten for å skape fred gjennom samtaler og god vilje. Det er mer tragisk at ingen lenger synes å ha noen tro på det.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere