Even Sandvik Underlid

1

Sanksjonene dreper

Den vestlige sanksjonspolitikken tvinger Venezuela til å orientere seg ensidig mot Kina og Russland.

Publisert: 16. jan 2019.

I Vårt Land mandag 7. januar, deler Jan Jørgen Skartveit et nyttårsønske: At regjeringen og Stortinget skal samles om bistand til venezuelanere som har flyktet til sine naboland. Jeg slutter meg til dette forslaget, ­behovet er det liten tvil om. Men et potensielt mer effektivt tiltak – som ikke utelukker ­bistand – ville være å få opphevet sanksjonspolitikken.

Årsak til flyktningkrisen

. José Luis Rodríguez Zapatero, t­idligere spansk statsminister, har uttalt at sanksjonene er en årsak til flyktningkrisen (EFE, 15. september 2018). Tidligere har FNs spesialutsending Alfred-Maurice de Zayas beklaget at de hindrer tilgang til livs­viktige medisiner, og har sammen­liknet dem med middelalderens ­beleiring av byer.

Francisco Rodríguez, en mye sitert autoritet på venezuelansk økonomi, påpeker at sanksjonene siden slutten av august 2017 til september 2018 kostet landet rundt 6 milliarder dollar. ­Ifølge journalist Joe ­Emersberger, svimlende 133 ganger mer enn det FNs flyktningorganisasjon har bedt om til venezuelanere i nabolandene!

Det er USA som har innført de utvidede sanksjonene, som i stort omfang rammer økonomien. Men også Norge har innført mer symbolske ­sanksjoner, og den norske regjeringen ­protesterer ikke når vår viktigste allierte, USA, struper venezuelansk økonomi og nå faktisk åpent truer Venezuela med krig.

Et slags grønt lys. 

Sanksjonene gir venezuelanske ­myndigheter et påskudd for ikke å gjøre noe med sin egen ­mislykkede ­økonomiske ­politikk, og for i økende grad å ta i bruk 
udemokratiske metoder. ­Politikken gir også de mest ­radikale og voldelige delene av opposisjonen et slags grønt lys for ren sabotasje, regjeringen er jo internasjonalt fordømt og skal bort uansett.

Opposisjonen er ikke ­uskyldig. Den støttet det ­mislykkede ­statskuppet i 2002, ­deretter en lockout i oljesektoren som ­førte landet inn i krise. En ­opposisjonsleder (Julio ­Borges) ivret for å kutte av landets tilgang til internasjonal ­finansiering, og beklager at folk ­mangler mat. Det er en opposisjon som ­selektivt boikottet valg den ikke kan ­vinne, og som roper opp om juks på tvilsomt grunnlag, også i ­Chávez-perioden da­ ­Jimmy ­Carter hyllet valg­systemet som verdens beste. I 2017 trakk ­opposisjonen seg fra en ferdig ­utarbeidet fredsavtale, mens landet var på randen av ­borgerkrig.

Begynte å konkurrere. ­

Under Hugo Chávez (1999–2013) ble ­demokratiet utvidet, tidligere ekskluderte grupper ble fullverdige samfunnsborgere. ­Opposisjonen utgikk i stor grad av den hvite, velstående delen av befolkningen som ble ­rasende over hvordan fattigfolk inntok ­utdanningsinstitusjonene og ­begynte å konkurrere med dem om jobber. Slik de også ­raste over hvordan myndig­hetene bygget boliger til slumbeboere midt i middel­klassestrøk, mens ­middelklassen betalte på ­gamle boliglån. Svarte og urfolk ble ­løftet frem i media, noe som også provoserte.

Mestisen Chávez ble selv fremstilt som en ape i et dukke­teater på USAs ambassade, og la seg ut med USA. Videre tok han ­kontroll med landets ­enorme olje­reserver, og arbeidet for ­latinamerikansk selvstendighet.

Det er sant at etterfølger ­Nicolás Maduro har satt deler av den demokratiske orden til side, og i økende grad bruker udemokratiske metoder mot ­journalister og opposisjonen. Men saken har flere sider, og ­opposisjonen har selv undergravd ­respekten for ­demokratiske ­spilleregler i snart tjue år. Da jeg i fjor ­gjorde ­intervjuer i Caracas, ble jeg overrasket over at så ­mange venstre­orienterte var ­livredde for å bli identifisert som ­tidligere ­eller nåværende tilhengere av ­myndighetene. Men noen ­hadde fått omringet husene sine av ­voldelige ­demonstranter. De hadde sett hvordan over ­hundre helseklinikker bemannet av ­cubanske leger var blitt påtent, og at ­antatte regjeringstil­hengere har blitt brent til døde uten at ­opposisjonslederne synes å bry seg nevneverdig.

Sult og sinne. 

Den vestlige sanksjonspolitikken tvinger­ ­Venezuela til å orientere seg ensidig mot Kina og Russland. De ødelegger for en forhandlet løsning. Internt bidrar de til sult og sinne, i et land som så nylig som 2015 ble berømmet for å ha halvert andelen folk som sulter. De bidrar til polarisering, ­beleiringssyndrom, til at partenes ­ansvarsfølelse forsvinner. Blir det kaos, kan det gi USA og NATO et påskudd for å gripe inn militært, og vi ser hvordan det gikk i Libya. Situasjonen er 
alvorlig.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere