I Vårt Land mandag 7. januar, deler Jan Jørgen Skartveit et nyttårsønske: At regjeringen og Stortinget skal samles om bistand til venezuelanere som har flyktet til sine naboland. Jeg slutter meg til dette forslaget, behovet er det liten tvil om. Men et potensielt mer effektivt tiltak – som ikke utelukker bistand – ville være å få opphevet sanksjonspolitikken.
Årsak til flyktningkrisen
. José Luis Rodríguez Zapatero, tidligere spansk statsminister, har uttalt at sanksjonene er en årsak til flyktningkrisen (EFE, 15. september 2018). Tidligere har FNs spesialutsending Alfred-Maurice de Zayas beklaget at de hindrer tilgang til livsviktige medisiner, og har sammenliknet dem med middelalderens beleiring av byer.
Francisco Rodríguez, en mye sitert autoritet på venezuelansk økonomi, påpeker at sanksjonene siden slutten av august 2017 til september 2018 kostet landet rundt 6 milliarder dollar. Ifølge journalist Joe Emersberger, svimlende 133 ganger mer enn det FNs flyktningorganisasjon har bedt om til venezuelanere i nabolandene!
Det er USA som har innført de utvidede sanksjonene, som i stort omfang rammer økonomien. Men også Norge har innført mer symbolske sanksjoner, og den norske regjeringen protesterer ikke når vår viktigste allierte, USA, struper venezuelansk økonomi og nå faktisk åpent truer Venezuela med krig.
Et slags grønt lys.
Sanksjonene gir venezuelanske myndigheter et påskudd for ikke å gjøre noe med sin egen mislykkede økonomiske politikk, og for i økende grad å ta i bruk udemokratiske metoder. Politikken gir også de mest radikale og voldelige delene av opposisjonen et slags grønt lys for ren sabotasje, regjeringen er jo internasjonalt fordømt og skal bort uansett.
Opposisjonen er ikke uskyldig. Den støttet det mislykkede statskuppet i 2002, deretter en lockout i oljesektoren som førte landet inn i krise. En opposisjonsleder (Julio Borges) ivret for å kutte av landets tilgang til internasjonal finansiering, og beklager at folk mangler mat. Det er en opposisjon som selektivt boikottet valg den ikke kan vinne, og som roper opp om juks på tvilsomt grunnlag, også i Chávez-perioden da Jimmy Carter hyllet valgsystemet som verdens beste. I 2017 trakk opposisjonen seg fra en ferdig utarbeidet fredsavtale, mens landet var på randen av borgerkrig.
Begynte å konkurrere.
Under Hugo Chávez (1999–2013) ble demokratiet utvidet, tidligere ekskluderte grupper ble fullverdige samfunnsborgere. Opposisjonen utgikk i stor grad av den hvite, velstående delen av befolkningen som ble rasende over hvordan fattigfolk inntok utdanningsinstitusjonene og begynte å konkurrere med dem om jobber. Slik de også raste over hvordan myndighetene bygget boliger til slumbeboere midt i middelklassestrøk, mens middelklassen betalte på gamle boliglån. Svarte og urfolk ble løftet frem i media, noe som også provoserte.
Mestisen Chávez ble selv fremstilt som en ape i et dukketeater på USAs ambassade, og la seg ut med USA. Videre tok han kontroll med landets enorme oljereserver, og arbeidet for latinamerikansk selvstendighet.
Det er sant at etterfølger Nicolás Maduro har satt deler av den demokratiske orden til side, og i økende grad bruker udemokratiske metoder mot journalister og opposisjonen. Men saken har flere sider, og opposisjonen har selv undergravd respekten for demokratiske spilleregler i snart tjue år. Da jeg i fjor gjorde intervjuer i Caracas, ble jeg overrasket over at så mange venstreorienterte var livredde for å bli identifisert som tidligere eller nåværende tilhengere av myndighetene. Men noen hadde fått omringet husene sine av voldelige demonstranter. De hadde sett hvordan over hundre helseklinikker bemannet av cubanske leger var blitt påtent, og at antatte regjeringstilhengere har blitt brent til døde uten at opposisjonslederne synes å bry seg nevneverdig.
Sult og sinne.
Den vestlige sanksjonspolitikken tvinger Venezuela til å orientere seg ensidig mot Kina og Russland. De ødelegger for en forhandlet løsning. Internt bidrar de til sult og sinne, i et land som så nylig som 2015 ble berømmet for å ha halvert andelen folk som sulter. De bidrar til polarisering, beleiringssyndrom, til at partenes ansvarsfølelse forsvinner. Blir det kaos, kan det gi USA og NATO et påskudd for å gripe inn militært, og vi ser hvordan det gikk i Libya. Situasjonen er alvorlig.