Når folket gjør opprør

Folket gjør opprør i Sudan. På ­søndag var det igjen ­store ­demonstrasjoner mot ­president Omar al-Bashir og hans ­regime, denne gangen i sju byer. Siden 19. ­desember har protestene pågått, stadig større i omfang. Nå er de inne i sin fjerde uke.

Les også: Opprør truer Sudans hersker

Vanskjøttet økonomien. 

Demonstrasjonene startet som en protest mot brødprisene som over natten ble tredoblet. Da hadde den økonomiske krisen ­allerede gjort hverdagen svært vanskelig, med en inflasjon på alt fra mat og medisiner til bensin. Regimet i Sudan levde høyt på sør-sudansk olje i flere tiår, inntil Sør-Sudan ble selvstendig i 2011. Da sank ­inntektene. Amerikanske sanksjoner har smertet. Samtidig har regimet vanskjøttet økonomien. Inflasjonen er nå den tredje høyeste i verden.

Brødprisene var dråpen som fikk ­begeret til å flyte over. ­Demonstrasjonene ble til protester mot president Bashirs ­autoritære regime. Etter 29 år ved ­makten hadde ­folket fått nok. Bashir har overlevd utallige politiske kriser, interne ­intriger og ­konflikter. Han har også ­unngått ­lovens lange arm; arrestordren fra den ­Internasjonale straffedomstolen for ­folkemordet i Darfur.

Felles plattform. 

Samtidig øker det ­politiske presset. Ledende ­opposisjonspolitikere og islamister har støttet ­demonstrasjonene og deres ­ledere. De har nå dannet en felles plattform, ­Erklæringen for frihet og forandring, og krever en bredt sammensatt overgangsregjering i fire år til frie valg kan holdes. Opprørsledere i Darfur har også sluttet seg til. Nå er ledende politikere i ­regjeringspartiet bekymret. I helgen ba de om at sikkerhetsstyrkene ikke skulle skyte mot demonstrantene.

Men verken arrestasjoner, tåregass ­eller skudd ser ut til å stoppe protestene. De øker i styrke. Tilsvarende protester førte i 1985 til en demokratisk prosess som bidro til ny regjering. Det var denne Bashir og hans medsammensvorne avsatte i et kupp i 1989. Demonstrasjonene i 2013 førte til slutt til en invitasjon fra regjeringen til en nasjonal dialog som skulle inkludere alle politiske krefter. Den førte imidlertid ingensteds hen.

Les også: Norske veteraner som har fulgt utviklingen i Sør-Sudan i årtier, mener avtalen om maktdeling handler om ledernes kyniske egeninteresser.

Politisk vakuum. 

Så hva skjer nå? ­Bashirs regime har sørget for et ­politisk vakuum som har gjort det vanskelig å bygge opp profilerte politiske ­ledere. Dette rammer opposisjonsalliansen som ­mangler en erfaren leder med ­autoritet. Islamistene på sin side bidro til at ­Bashir kom til makten og har støttet ham ­siden. En av islamistfraksjonene har gått i ­opposisjon og er blitt med i alliansen mot Bashir. Dersom flere islamistledere gjør det samme, kan det ha stor betydning.

De som sitter med den ­viktigste ­nøkkelen er imidlertid de ­militære og ­sikkerhetsstyrkene. Ved ­tidligere ­omfattende opptøyer som i 1964 og 1985 har ledelsen i hæren og politiet til slutt støttet en regimeendring. Mange ­sudanere håper at det skal skje igjen. ­President ­Bashir har imidlertid vært ­meget ­strategisk og plassert lojale folk i de mest sentrale stillingene både i ­hæren og sikkerhetsstyrkene. Så langt ser ­flertallet ut til å stille seg bak Bashir. Men det har vært tilløp til militærkupp før, så sent som i 2012, og ting kan skje igjen. I Sudan er lojalitet knyttet til ressurser og makt. En er lojal så lenge det lønner seg, også på toppnivå.

Skarp uttalelse. 

Den ­økonomiske ­krisen rammer nå eliten og dens støtte­spillere, og den rammer middelklassen, som er ­sentrale i protestene. S­pørsmålet er om oppstanden når et punkt også i ­maktens korridorer som gjør at en ­annen løsning tvinger seg fram. ­Norge har sammen med USA og Stor­britannia ­kommet med en skarp ­uttalelse mot ­regimets ­håndtering og sier at ­regjeringens ­handlinger og ­beslutninger de neste ukene vil få ­konsekvenser for samarbeidet. ­Følger USA opp denne trusselen i ­praksis, kan noe skje. For som en klok mann har sagt: Du kan bygge en trone av ­bajonetter, men det er vanskelig å sitte på den.

Les også: Kidnappere kan få 20.000 for hver flyktning