Verdidebatt

Barn på flukt nektes skole

Vi når ikke bærekraftsmålene på utdanning om vi ikke investerer i barn og unge på flukt. Uganda har planene på plass, men ikke pengene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skrevet av Birgitte Lange, generalsekretær 
i Redd Barna og Jan Egeland, generalsekretær 
i Flyktninghjelpen.

Denne uken lanseres FNs årlige rapport på utdanning. Den viser at vi har en lang vei å gå for å gi barn og unge skolegang.

Vi i Flyktninghjelpen og Redd Barna er spesielt bekymret for barna som må legge ut på flukt. Mer enn 34 millioner barn og unge flykter fra forfølgelse og konflikt. Tallet er historisk høyt, og uten sidestykke. Barn med framtiden foran seg, og som skulle vært på skolen, er i stedet tvunget til å forlate hus og hjem.

Høyt på prioriteringslisten.

Er det slik at barn på flukt trenger skole først og fremst? Under­søkelser vi har gjort, viser at både barn og foreldre setter skole svært høyt på prioriteringslisten i en krise.

Lavinntektsland huser 10 prosent av verdens befolkning, men 20 prosent av verdens flyktninger og internt fordrevne. Dette er land hvor skolesystemene allerede ­sliter;  skolene er få, over­fylte, og undervisningen har så lav kvalitet at barn ikke lærer å lese eller skrive. Flyktningene setter systemene ytterligere på prøve.

Verden over møter barn på flukt stengte dører på skolene. Resultatet blir «annenrangs­borgere» uten utdanning, som blir ekskludert og står utenfor samfunnet. Barna blir enda mer sårbare for utnytting og misbruk.

Syriske tolv-åringer jobber som barnearbeidere i Tyrkia eller gate­selgere i Beirut. Unge jenter som skulle vært på skolen blir tvunget til å gifte seg. I Rohingya-leirene i Bangladesh, Libanon, Pakistan og Uganda, blir unge gutter som ikke går på skole aktivt rekruttert til væpnede grupper.

Utviklingen er høyst bekymringsverdig, men resultatet av en villet politikk. Statene har stort sett stengt utdanningssystemene­ sine for flyktninger, og dette har vært normen i mange år. Men de siste års toppmøter om flyktninger og migrasjon har fått det internasjonale samfunnet til å flytte på seg. Gjennom forhandlingene av FNs flyktningplattform, har statene blitt enige om flyktningers rett til utdanning og at den må innfris innen rimelig tid. Landene har gått med på å inkludere barn og unge på flukt i sine egne utdanningssystemer.

Vi kunne ønske oss at flere­ gjorde som Uganda. Landet har rundt 40 millioner innbyggere, og bare i 2017 flyktet mer enn én million mennesker fra krigen i Sør-Sudan over grensen til Nord-Uganda. Som et av de første landene i verden har Uganda­ ledet an og laget en nasjonal utdanningsplan for å sikre alle flyktningbarn som har kommet til landet skole. En halv million sør-sudanesiske og ugandiske barn skal sikres utdanning til under­kant av 400 millioner dollar­. Men, uganderne er helt avhengige av at verdenssamfunnet spytter inn penger for å ­finansiere planen som kom i fjor høst.

Ikke nok. 

Det nye fondet for utdanning i kriser og konflikt, Education Cannot Wait, som Norge både har vært med å etablere og finansiere, har gitt et første ­bidrag på 11 millioner dollar. Det er en start, men ikke nok.

I FNs nyeste utdanningsrapport anslås det at to tredeler av finansieringen som trengs til flyktningers utdanning mangler.

Livet på flukt, enten i en flyktningleir på Lesbos, som intern fordrevet i Nigeria eller på syvende året i Libanon, er beinhardt. Håpet dør når mat og forsyninger ikke rekker frem i tide eller når nok en konvoi med nødhjelp blir angrepet, men håpet dør også når barn år etter år blir nektet å planlegge fremtiden og ikke får gå på skole og lære. Da knuser vi drømmer og ambisjoner.

Uganda har vist at det er mulig­ å få til, det trengs bare å gjøre ressursene tilgjengelige.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt