Usman Rana

Lege og forfatter
28

Adskilte ­størrelser

Politikk handler om sikkerhet og fordeling. Derfor trenger ikke politikk noen spesifikk religionsforankring.

Publisert: 14. jan 2019

Etter det osmanske rikets fall i 1923 og koloniherrenes tilbaketog fra muslimske områder, vokste det frem moderne nasjonalstater i disse områdene. Dette har skapt en langvarig konflikt om hvilken rolle islam skal spille i statsstyringen.

En konflikt som i sin tur har over­skygget fokuset på personlig religiøsitet, åndelighet og kontakten med Gud, som er langt viktigere.

Les også: Tidens yngste kongresskvinne er troende katolikk og kjemper for fri abort og homofiles rettigheter.

Nærmere deg. 

Etterdønningene av ­politiseringen av religionen ses også i Vesten i dag. Mange unge muslimer er mer opptatt av å diskutere styresett enn ­hvordan de skal komme nærmere Gud, rense hjertet og være gode med­mennesker. I stedet er de som oppslukt av hvordan en utopisk stat skal kunne kontrollere borgernes privatliv.

Og det har ikke manglet på forsøk på å opprette slike stater, som stort sett alle har vært mislykkede. De mest ekstreme eksemplene er ISIL, Al Shabaab i Somalia og Taliban i Afghanistan.

Den gruppen som har hatt mest å si for politiseringen av islam de siste 70 ­årene, er likevel Det muslimske brorskapet i Egypt. Gruppen demonstrerer at det er stor ­variasjon i virkemidler innenfor ­politisk islam. Muslimbrødrene for­kaster politisk vold og vil fungere innenfor ­demokratiet, og er i disse dager offer for den egyptiske diktatoren Abdel Fatah ­el-Sisis blodige klappjakt.

Islamske stater. 

Noen år tilbake ­snakket jeg med professor Tim ­Winter, tilknyttet Cambridge University og en av de ledende islamske intellektuelle i ­Vesten. Vi snakket om såkalte ­islamske stater. ­Winter, også kjent som Abdal ­Hakim ­Murad, mente det ikke er ­korrekt å ­definere ­eksempelvis Al Shababs og ­Talibans styreform, som ­islamsk. At ­staten og ­islam har vært adskilt i store deler ­islamsk historie slår også ­professor ­emeritus ved Berkeley-­universitetet i Midtøstens og islams ­historie, Ira M. ­Lapidus, fast.

Han skriver i en fagartikkel at det tidlige arabisk-muslimske imperiet ble styrt av administratorer, guvernører og generaler. De religiøse miljøene organiserte seg selv og var separert fra myndighetene. Det osmanske rikets styrke var også at det forente sekularisme med islam ved å opprette et sekulært system, kanun, som eksisterte parallelt med islam.

Sultanen Suleiman den store på 1500-tallet brakte religionen under statlig kontroll og gjorde den religiøse ­administrasjonen avhengig av de sekulære myndighetene. Murad viste for øvrig til at islamske nasjoner i historien ikke blandet seg inn i innbyggernes private gjøren og laden, og at mikrostyring av folk ikke har et grunnlag i islamsk historie.

Les også: – Det blir feil å si at feminismen alltid har vært sekulær

Marxistiske røtter. 

Politiseringen av ­islam er sånn sett et moderne f­enomen, og ikke et konservativt fenomen. ­Dette ­støttes av den britiske, politiske ­filosofen John Gray som har skrevet om at ­politiserte syn på islam i fremste rekke har ­marxistiske, og ikke islamske, røtter.

Den ortodokse sunni-teologen ­Hamza Yusuf ved Zaytuna College i ­California fremholder også at ideologen til Det ­muslimske brorskap, Sayyid Qutb, og til den iranske revolusjonen, Ali ­Shariati, var eks-marxister og lot sitt syn på ­islam bli formet av marxisme. Yusuf har ­dessuten skrevet at «islam er ikke en ideologi, ­politisk eller ellers. Islam er en ­åpenbaring fra Gud som forklarer og ­minner folk på deres plikter overfor deres Skaper» og at «politikk handler om sikkerhet og ­fordeling, derfor trenger ikke politikk noen spesifikk religionsforankring.»

Multireligiøs styreform. 

De ­konservative teologene som forkaster den ­moderne politiseringen av islam, ­viser ofte til ­Medina-konstitusjonen, som ­regulerte Medina-samfunnet ­etter at ­profeten ­Mohammad flyktet dit fra Mekka og ble statsleder. Profeten innførte ikke et teokrati, men en ­pluralistisk og multireligiøs styreform basert på denne ­konstitusjonen.

Medina-konstitusjonen ble signert av representanter for jødiske stammer i ­området og erklærte religionsfrihet for både muslimer og jøder. Under ett felles forsvar. Ikke-muslimer nøt selvstendighet og full rett til å dyrke sin religion.

Les også: Nordmenn sier ja til innvandrer som svigerbarn

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3326 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
11 dager siden / 1217 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1061 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
17 dager siden / 877 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
9 dager siden / 805 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
8 dager siden / 618 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
21 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere