Une Bratberg

Kommentator i Vårt Land
97

In God we trust

Skal du opp og fram i amerikansk politikk er det en ting du ikke bør være: Ateist.

Publisert: 12. jan 2019  /  367 visninger.

Da demokraten Kyrsten Sinema fra Arizona ble tatt i ed forrige uke, sverget hun ved en kopi av grunnloven, ikke Bibelen, slik de fleste folkevalgte gjør.

Det har hun har gjort siden hun ble valgt for første gang i 2012, og hver gang blir det kommentert. Sinema regner seg selv som ikke-religiøs og er – på papiret i alle fall – alene om det: Nå er hun senator og fremdeles den eneste i Kongressen som sier hun ikke tilhører noen tro.

Svært få politikere i USA står fram med sin ikke-tro, særlig de som stiller til valg.

Det koster for mye. Folk stoler ikke på dem.

I de beste familier. 

Når amerikanere blir spurt om hvem de ikke vil barna skal gifte seg med, kommer ateister høyest på lista. For ikke å snakke om hvem de vil velge til som president.

Clinton-tilhengere skal ha planlagt å lekke at Bernie Sanders var ateist, for da visste de han ville miste mye støtte. Sanders, som er jødisk, men som ikke flagger tro, måtte rykke ut og proklamere at nei, han er ikke ateist.

Og Donald Trump snakker stadig om Gud, selv om ikke alle tror han mener det han sier.

Kvinner. 

Forrige uke ble representantene i den nye kongressen tatt i ed i Washington. Den er mer mangfoldige enn noensinne og har rekordmange kvinner, 102 av dem i Representantenes hus, inkludert de to første muslimske kvinnene, og de to første kvinnene fra amerikanske urfolk.

Likevel må vi ile til å si at når over 400 av 534 representanter er både hvite og menn, er sammensetningen langt fra representativt for befolkningen. For første gang siden 2011 er flertallet i Representantenes hus demokratisk. Det er også blant demokratene at mangfoldet er størst.

Blant republikanerne er det fremdeles hvite menn det er flest av.

LES OGSÅ: Vil skrive Gud på veggen

Hvor er de?

Det er én gruppe som glimrer med sitt fravær: Ateistene. De ikke-troende.

Ved hvert valg lager Pew Research Center en oversikt over hvordan ulike trosretninger er representert der makten sitter. Mye er ved det samme som ved de to siste valgene. Så godt som alle republikanerne er kristne. Hos demokratene er tallet 78 prosent, som er høyere enn befolkningen ellers.

Undersøkelsen er basert på de folkevalgtes egen beskrivelse av hvor de plasserer seg trosmessig. Den reflekterer at en demografisk og kulturell endring er på gang i USA, men også den vedvarende viktigheten religion har i amerikansk politikk.

Kongressmedlemmene har større sannsynlighet for å si at de tilhører en tro/livssyn enn velgerne de representerer.

Hvorfor er det slik? For det blir stadig færre i USA som kaller seg religiøse, og det er de yngre som står for endringen. 35 prosent, viser noen tall, betrakter seg som agnostikere, ateister, eller at de ikke tilhører noen religion.

Men i Kongressen var det altså bare en som sa at hun ikke hadde noen tro, og det var Kyrsten Sinema. Hun vil ikke kalle seg ateist.

Det er helt sikkert flere enn henne. 18 ville ikke svare på undersøkelsen.

Ordene du bruker.

«Ut av skapet», «innrømme», «stå fram». Leser du artikler om ikke-troende amerikanske politikere, er det interessant å legge merke til ordbruken. En avis beskriver det til og med som å «tilstå sekularisme». Flere bruker «the A-word» for det fryktede begrepet ateist. Kanskje politikerne rett og slett ikke tar sjansen‚ det kan ha konsekvenser å si at du ikke tror på høyere makter.

For oss er dette fremmed. Tro er mye mer en privatsak. Hva Erna Solberg tror på, er ikke grunnen til at folk velger å stemme på henne. Det er vanskelig å se for seg at en stortingsrepresentant som ikke tror på Gud, vil ha vanskelig for å «innrømme» det. Her er det vel heller omvendt. Jonas Gahr Støre fikk avisoverskrifter som «historisk» da han fortalte om troen sin på et møte i Sarons Dal.

LES OGSÅ: Det amerikanske, politiske systemet er rigget for enighet, ikke konflikt 

Sekulære. 

Amerika er landet hvor religiøse forfulgte og undertykte fra Europa søkte frihet til å utøve det de trodde på. Men den samme religionsfriheten folk krysset Atlanteren for, strakk seg til ulike kristne kirkesamfunn, og ikke særlig lenger.

Filosofen Henrik Syse trekker fram dobbeltheten i at man fikk den spesielle blandingen av sterk vekt på religionsfrihet på den ene siden og religiøse overbevisninger som spiller en stor rolle i det offentlige rom, på den andre. De fleste er enige om at religion er viktig for USA, respekten for religion er stor, det er en felles tradisjon og en del av den amerikanske væremåten.

Da kan det være desto vanskeligere å stå fram med det motsatte, selv om USA har et strengt skille mellom stat og kirke, og grunnloven forbyr staten å særbehandle en religion over en annen.

LES KOMMENTAR:Jeg vil gjerne redde verden. Bare ikke akkurat nå

Ut av skapet. Barney Frank er det første kongressmedlemmet i USA som sto fram som homofil. Det var i 1987. Og det skulle gå nesten 25 år før han «kom ut av skapet» på nytt, da han erklærte seg som ikke-troende. Frank ventet til han var ute av politikken fordi, som han sa, det var ikke politisk relevant.

– Jeg var bekymret for at hvis jeg eksplisitt ikke skulle vedkjenne meg noen religiøsitet, kunne det forvrenges til å bli et forsøk på å distansere meg fra å være jødisk. Det mente jeg var galt, gitt anti-jødiske fordommer som finnes, sa han i et intervju i 2014.

Mange kommenterte at det var enklere for Frank å stå fram som homofil enn så stå fram som ateist.

Barney Frank bruker ikke ordet ateist, men «notheist», «en som ikke tror på Gud, og ikke en ateist som vet det ikke finnes en Gud.» Den distinksjonen brukte han selv, til svake sukk fra ikke-religiøse organisasjoner, som skulle ønske han valgte å stå for «a-ordet».

Båser. Men i den offentlige debatten blir man plassert i båser. Og ateist-båsen er det mange som ikke vil havne i, og heller ikke føler seg hjemme i, nødvendigvis. Den gir lite rom for tolkninger og vidsyn – fra begge sider. Det er de lavkirkelige, konservative evangelikale som har dominert de siste tiårene. Da blir det mindre plass til andre tanker – og polariseringen øker.

Når religiøsitet – særlig kristen tro – blir bundet opp til patriotisme, er det ikke rart at ateister blir uglesett. Det er et regnestykke som går opp for noen: Tror du ikke på Gud, er du ikke til å stole på. Det er synd. Velgere fortjener politikere som sier det de mener – om både om troen, og om ikke-troen sin.

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Interessante artikler om kommentar-tema finner du her og her, om boka «Godless citizens in a Godly republic»

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2751 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2337 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2240 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2118 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1528 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1445 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1427 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere