Kommentar

Tydelig om det utydelige

Er det betryggende eller foruroligende å peke på det kompliserte?

Mine to bestemødre var nokså forskjellige. Jeg husker en liten utveksling dem i mellom, da de begge var i åttiårene. Rundt middagsbordet hadde noen snakket om hvordan fjellkjedene ble dannet, at jordskorpene ble presset sammen over tusener av år.

Det avviste min vestlandsbestemor kontant. Skriften fortalte jo at jorda ble skapt på seks dager. Punktum. Min ikke mindre kristelige, men mer grundtvigiansk oppdratte østlandsbestemor, spurte da forsiktig «Men, altså, tror du egentlig på de greiene der?». Vestlandsbestemor svarte kjapt «Neih! Men det stende no i Bibelen. Så da e det sånn det e.» 

Mot bedre vitende. Min vestlandsbestemor gav uttrykk for en tro mot bedre vitende. Selv om hun ikke kunne få det til å gå opp, satte hun sin lit til en tidsangivelse fra en mytologisk tekst. Hun følte ikke egentlig at hun trengte å tro på det heller, det som telte var at hun mente det.

Min vestlandsbestemor deler sin lydighetsfromhet med mange, selv om ikke alle nødvendigvis gir så ærlig uttrykk for misforholdet mellom tekst og tanke som hun. 

Det finnes mange måter å dele kristenheten i to på, og én av dem er å trekke linja mellom dem som søker bekreftelse i det betryggende, og dem som ser etter en annen form for bekreftelse, i det problematiserende.Noen blir trygge av å få dyna lagt over det ujevne. Andre blir trygge av at det ujevne blir gjenspeilet og formulert.

            

Bibelkollisjon. Alle bibel-lesere har støtt på partier som oppleves umulige, vonde, kompliserte. Teksten og jeg kolliderer. Mente Jesus virkelig dette? Hvordan kan vi tolke det?

Når tekst og leser kolliderer kan man velge mellom ulike strategier for å komme til rette med problemet. Mange, som min bestemor, velger å tenke at det er dem og deres vurderingsevne som lesere det er noe galt med. Konklusjonen er at i konflikter er det tryggest å stole på teksten. Og det eråpenbart alltid noe galt med leseren, for vi er mennesker. Men på samme måte er det gjerne noe galt med teksten, for den er skrevet av mennesker. Eller kanskje heller: Det er noe galt med synet på teksten.

 

Kompliserende. For noen er det opprørende når teologer og andre problematiserer den enkle tilliten og overgivelsen, enten den står til Gud eller Bibelen. Hvorfor peke på skyggene og ikke på lyset? Hvorfor krongle det til? 

Jeg kan forstå spørsmålet, og til en viss grad sympatisere. For hvem vil vel ikke ha tillit? Ukomplisert og trygg hvile i det som ligger fast? Svaret er vel: de fleste.

Problemet oppstår når det ikke lenger oppleves trygt å lene seg bakover. For når det virker som om grunnen under en er i ferd med å gli ut, er det farlig å stå stille. Det er ikke det å bevege seg som skaper utrygghet. Den skapes av grunnen til at bevegelsen føles nødvendig. For Bibelen inneholder uvegerlig uoverensstemmelser og beskrivelser av en brutal Gud. Og Gud selv er heller ingen enkel figur å forholde seg til. Det er sant. Spørsmålet er om det er et betryggende eller foruroligende å si det høyt.

Tydelighet. Klare svar etterlyses til stadighet, ikke bare i politikken, men også i kirka. Vær tydelig! heter det. Vi vil ha klare budskap. Det er imidlertid ikke alltid lett når vi skal svare på livets store spørsmål.

Jeg har hørt prester fortelle at konfirmantene har stilt dem til veggs. Deres muslimske venner har klare rammer, regler, tydelige svar. Men kirka tilbyr dem undring og lystenning. Ungdommen har rett: Kirka gir ikke ungdom en oppskrift på livet og udiskutable svar på hva som er sant. Men kanskje er det like greit.

For klare svar er ofte også forenklende. De fanger ikke opp det paradoksale, det som skaper uro og tvil. De legger dyner på, snarere enn å rive sløret til side.

 

Uten mistenkeliggjøring. Alle som driver med formidling må bestrebe seg for å gjøre seg forstått. Men idealet om forståelighet må ikke forveksles med forenklende svart-hvitt-tenkning. Snarere må vi snakke forståelig om det som ikke er enkelt, være tydelige om det utydelige.

Dem som ikke blir trygget av det som er likefram og enkelt, må uten mistenkeliggjøring få gruble og problematisere. Kampen er også en vei til trygghet, den er også en fromhet med krav på frirom.

            

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar