Hvem er jeg?

‘Kan du identifisere deg? – Ja, gi meg bare et speil!’ Slik ­lyder en gammel, og ikke altfor morsom vits.

Paradokset er at det i de fleste ­sammenhenger er andre som må overbevises om at man er den personen man hevder å være.

Omgivelsene bestemmer. 

I biografien om Filippo Brunelleschi (1377 – 1446), arkitekten som blant annet ­konstruerte domkirkekuppelen i Firenze,­ fortelles det om et av verdens eldste ­identitetstyverier. Som hevn for å ha uteblitt ved en vennemiddag ble treskjæreren Grasso utsatt for et pek.

Da han kom hjem neste dag møtte han en stengt dør og beskjed om at herr Grosso allerede var kommet hjem. Brunelleschi og vennene hans begynte å tiltale Grosso som Matteo, en annen håndverker i byen. Matteos brødre var med på spøken, og man fikk endatil myndighetspersoner til å innkreve Matteos gjeld fra Grosso. Til sist erkjente den forvirrede treskjæreren at «jeg er ikke lenger Grasso, jeg er blitt Matteo».

Det er tidsskriftet The Economist som i sitt julenummer 2018 bruker historien som illustrasjon på hvordan identiteter skapes og vedlikeholdes. Enkeltpersoners identitet er avhengig av gjenkjennelse og anerkjennelse fra omgivelsene. Uten en slik anerkjennelse eksisterer man faktisk ikke som sosial person.

Les også: Disse etiske debatten vil prege 2019

Navn og fødselsnummer. 

Inntil 1923 kunne samme person her i landet benevnes med flere ulike navn, i blant basert på fars navn (patronym), andre ganger basert på yrke, gårdsnavn eller bosted. Blant annet økonomiske forpliktelser førte til at navneloven bestemte at alle skulle ha ett, og bare ett navn. Barnekonvensjonen fastslår at «alle barn har rett til et navn».

I 1964 ble fødselsnummer som består av fødselsdato og et individuelt personnummer, innført for alle innbyggere. Nå eksperimenteres det med såkalte bio-
metriske metoder som fingeravtrykk, ­øyeavlesning og stemmegjenkjenning for identifisering.

Den juridiske identiteten beskyttes gjennom stadig strengere personvernregler. Likevel leser vi om tyverier av pass og bankkort som brukes for å stjele andres identitet, ta opp lån og inngå forpliktelser i andres navn.

Ingen er bare det du ser. 

Samtidig vet vi godt at det ikke er fødselsnummeret eller andre formaliteter som gjør oss til den vi er. Det vi betrakter som identitet i dagligtalen, handler først og fremst om selvbildet, om hvordan vi ser på oss selv. Det betyr i tillegg mye for hvordan andre ser på oss.

Selvbildet er et bilde som ikke alltid er lett å få øye på av andre. Og det som sees, er aldri alt. De fleste av oss har dessuten ikke bare en, men flere identiteter. Vi kan være både barn og foreldre, naboer og lærere, joggere og hobbysnekkere og mye annet – på samme tid. Vi kan endatil være både smilende og bekymret samtidig.

Les også: Tvillingparet Mia og Alexandra har samme gener, men ulik oppvekst. ­Slike tilfeller belyser et av viten­skapens store spørsmål om ­mennesket.

Finne seg sjæl. 

Født sånn, eller blitt sånn, har vært en gjenganger i diskusjoner om personlighetsutvikling. Selvbildet formes langt på vei av omgivelsene, og utvikles i samspill med andre. Bekreftelser og tilbakemeldinger er avgjørende. Mange, særlig unge, strever med selvbildet sitt i dag. Et dårlig selvbilde er ofte knyttet til uheldige forventninger til kropp og utseende. Det er ikke alltid lett å finne seg sjæl, og enda vanskeligere kan det være å komme til rette med den man da finner.

Du skal elske din neste som deg selv, sier Jesus. Det betyr ikke bare omsorg for andre, men også for seg selv. Det kan med litt språklig kreativitet kalles mental egenomsorg. Da kan man likevel bruke speilet til identifikasjon, se seg dypt i ­øynene, og synge som på søndagsskolen: du er du og du duger!

Les også: Stoisk ro i hektisk tid