Christopher August Saxlund Pahle

1

Vitsen med kulturkritikk

Behandlingen av kulturkritikk som en salderingspost er et tegn i tiden.

Publisert: 10. jan 2019

Jeg skal ikke uttale meg om at­ ­Dagens Næringsliv legger ned kulturanmelderiet sitt, publikasjoner må få vurdere selv hva som er nødvendig for å gå rundt. Men ­behandlingen av kulturkritikk som en salderingspost er et tegn i tiden, og en del av reaksjonene – alt fra harme hos kulturfolk, til skuldertrekk hos de fleste, til nonchalant trivialisering hos mediefolk som strengt tatt burde vite bedre, tydeliggjør noe jeg har gått og tenkt på en stund nå: At det virker å være en forsvinnende liten bevissthet og refleksjon rundt hvilken funksjon kulturkritikk faktisk har i samfunnet vårt.

På sitt aller enkleste nivå er anmeldelser forbrukerjournalistikk. Seere bruker det som et tips om hva de bør se på i kveld, og kreatørene kan bruke det som promoteringsverktøy. Er serien bra eller dårlig? Hvilket terningkast?

Harme reaksjoner. 

Men dette er ­naturligvis bare en marginal del av hva en anmeldelse bør være. De ­gangene jeg får harme reaksjoner fra lesere (bortsett fra når jeg nevner islam, da) er det gjerne fordi de mener jeg har gitt feil terningkast. Hvordan kan jeg ikke like dette når alle andre liker det?! Som om det finnes en fasit på kunstnerisk kvalitet, og at formålet med anmeldelser er å komme frem til en konsensus om noe er bra eller dårlig, når det er nettopp den manglende konsensusen som skaper de interessante diskusjonene og friksjonen som trengs for å få både faget, kunsten og verden til å gå fremover.

De negative reaksjonene handler nesten aldri om det jeg faktisk skriver, og det er sjelden noen reell interesse for å imøtegå de faktiske ­argumentene mine, selv om det jo naturligvis er ­denne argumentasjonsrekken som er selve formålet med anmeldelsen. ­Terningkast er et tveegget sverd, ­nyttig for å forankre tekst og få oppmerksomhet, men de er strengt tatt det minst viktige ved en anmeldelse. ­Poenget er jo ikke om jeg liker/ikke liker noe, men hvorfor. Hva prøver verket på, og ­hvorfor lykkes det/lykkes det ikke? Hvordan føyer dette seg inn i en større faglig sammenheng? Eller samfunnsmessig?

Simpel tvekamp. 

I så måte er aggregat­nettsteder som Rotten ­Tomatoes og Metacritic en langt større trussel mot både anmelderfaget og den offentlige kulturdiskursen enn avis­redaksjoner på sparebluss. Det reduserer hele feltet til en binær «kjempebra» eller «veldig dårlig»-tvekamp, og har kondisjonert oss til å bli en ­generasjon som tror at poenget ikke er reisen, men målet, at målet er konsensus, at kunst har en fasit og at man må heie frem sitt lag, som om kulturfeltet var en ­fotballkamp.

Men er ikke kulturanmeldelser bare for noen spesielt interesserte? Kan ikke de få ha bransjebladene sine? Ja og nei. Det er naturligvis tullete å forvente at alle skal få like mye ut av å lese ­anmeldelser som fagidioter som meg gjør. Men selv om man ikke ­interesserer seg for kritikken i seg selv, er det en sabla slippery slope å underkjenne hvor viktig den er, og at den bør nå bredt ut. Det er kanskje lett å se på kulturblomsterbeddet vårt og ­tenke at alle de fargerike plantene 
– det være seg Susanne Sundfør-sol­sikkene, SKAM-rosene ­eller Knausgård-­tistlene – er alt som er der, men faktum er at de ikke oppstår i et vakuum. Under dem er et jordsmonn som binder dem sammen, som består av kulturjournalistikk og ­kritikk (og selvfølgelig resten av kulturfeltet), som gir dem næring og kontekst, og som hjelper oss med å forstå dem, verdsette dem, og dermed får dem til å vokse høyt opp i himmelen. Og ja, det jordsmonnet fremstår kanskje usexy i forhold til blomstene, og det består av minst 50 prosent ­gjødsel, og noen av oss har sikkert til og med smådyr i ­håret, men uten det, intet blomsterbedd.

Ovenfor politikken. 

Og bare for å strekke sammenligningen enda litt ­lenger: vi trenger ikke planter bare fordi de er fine å se på, vi trenger dem for å leve. «Culture is upstream from politics», sa en smart mann for noen år siden. Kulturen former oss som ­mennesker. Den former verden­s­­-
bildet og det moralske kompasset vårt og hva vi stemmer på og hvorfor. Dess­verre var denne mannen 
– i ­tillegg til å være smart – en av ­tidenes ­største ­søppelsekker, Andrew ­Breitbart, grunn­leggeren av Breitbart News og en direkte årsak til at verdens mektigste nasjon plutselig har begynt å lefle med fascismen. Kultur og kunst har aldri vært bare til forlystelse, men nå mer enn på lenge lever vi i en tid der vi ikke kan sove i timen lenger.

Verden blir naturligvis ikke ­reddet av å lese kulturanmeldelser, men alt ­henger sammen, og jeg synes ikke vi skal overlate til folk som Andrew ­Breitbart (han er for så vidt død, men dere ­skjønner) å utnytte seg av ­kulturens vanvittige påvirknings- og gjennomslagskraft.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere