Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Gå ikke utenom

Vår moralske forargelse er en begrenset ressurs. Da må vi forvalte den annerledes.

Publisert: 9. jan 2019  /  1395 visninger.

«Revisoraktig tante Sofie-journalistikk». Det er Hilde Sandviks dom over rikskringkastingen sin dekning av reiseregningspraksisen til stortingspolitiker Helge André Njåstad (Frp). Tirsdag var saken hovedoppslag i Dagsrevyen, som tradisjonelt sett skal avgjøre hva som er vesentlig og mindre vesentlig. Skjønt, de hadde også som hovedoppslag at Ole Gunnar Solskjær har fått et vikariat som fotballtrener i Manchester, så hvem vet lenger?

Ikke til troende

Sandvik, som er redaktør broen.xyz, har helt rett. NRKs insistering på at dette er viktig sak av nasjonal betydning står ikke til troende. Når støvet har lagt seg og kanalen gjør opp status, blir de nødt til å konstatere at de ikke har dokumentert stort annet enn at nestlederen i Stortingets finanskomite har et visst anlegg for opportunistisk møteplanlegging, at han vet å sette pris på en god hotellopplevelse, og at han hele veien har holdt seg innenfor Stortingets reglement for reisegodtgjørelser.

I den grad saken har påvist noe som helst, så er det at landets folkevalgte er seg tilliten verdig. Om Njåstads indiskresjoner er det verste NRK kunne finne, står det norske tillitssamfunnet både trygt og stødig.

Så hvorfor i alle dager har denne fillesaken eller «ikke-saken» likevel lagt beslag på vår felles oppmerksomhet den siste uken? Det korte svaret er at det er en god «snakkis». Den egner seg rundt lunsjbordene. Den er lett å forstå, lett å gjengi og spiller på noen populære strenger for politikerforakt.

Holier-than-thou

Men kanskje aller viktigst: Den byr på en moralsk pay-off, en moralsk forsikring om å tilhøre de gode: Njåstad har vært beregnende og gitt etter for sine fristelser, mens vi – vi som rister indignert på hodet – vi har høyere standarder. Njåstad-saken og dens appell kan ikke forstås uten denne selvgratulerende dimensjonen. Saken kan oppsummeres som en moralsk allegori der grådighet og følelsen av berettigelse kjennetegner noen andre enn deg selv.

Ironien er naturligvis at Njåstads fristelser mest av alt er gjenkjennelige. Vi ere en nasjon der det nærmest er opphøyd til en dyd å tøye reglene for boplikt, byggetillatelser og hva som utgjør et «naust» i sjøkanten. Fiskekort? Næh, det myndighetene ikke vet, har de ikke vondt av. I så måte er det ingenting særegent ved Njåstads opportunisme. Den skriver seg inn i en like deler norsk og allmennmenneskelig tradisjon.

En million er statistikk

Og imens forsvinner det som virkelig er opprørende. Det vi egentlig bør henge bjella på. Lørdag fikk vi se de første bildene fra Stortingets nybygg i Prinsens gate. En enkel oppussingsjobb til 70 millioner ble til slutt til en regning på 2,3 milliarder. «Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk», skal Josef Stalin ha sagt. Tilsvarende med prisen på stortingsgarasjen. Beløpet er så svimlende at vi ikke riktig får tak på det. Njåstads tusenlapper derimot, er en håndfast størrelse enhver kan forestille seg.

Den andre grunnen til at de ansvarlige for byggeskandalen slipper unna er at den – i motsetning til Njåstad-saken – ikke lar seg redusere til en moralsk fabel. Rollegalleriet er omfattende og beslutningsprosessene kompliserte. Synden lar seg ikke spore tilbake til ett enkelt individ.

Selv de som har fulgt saken nøye vil slite med å redegjøre for hvorfor det plutselig ble nødvendig å utvide post- og varemottaket med en tunnel til én eller to eller tre milliarder kroner. De fatale valgene og avgjørelsene er simpelthen borte, pulverisert vekk. Tilsvarende i andre og lignende budsjettoverskridelser: Det er ingen ansvarshavende. Alt liksom bare skjedde. Skibakken i Holmenkollen var berammet til 40 millioner. Sluttregningen ble 1,8 milliarder. Operaen ble 900 millioner dyrere enn planlagt. Mens det nye biblioteket i Bjørvika ligger an til å bli en halv milliard dyrere enn budsjettert.

Våre midler

Disse beløpene kan ikke trylles frem bare fordi de er store. De tas fra vår felles pengepung. Njåstad-saken er sånn sett en distraksjon, ja, verre: en tabloid og «revisoraktig» øvelse som avleder oss fra å gå i rette med synden slik den gir seg til kjenne i mer komplekse strukturer enn en påskebrun stortingsrepresentant på høyfjellshotell.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere