Trenger vi paragraf 2 i abortloven?

Når abortloven nevnes av politikerne, er veien kort til demonstrasjoner i gatene. I høst lød hovedparolen: «Ikke rør abort­loven!». Demonstrantene var kanskje ikke klar over at «abortloven er blitt rørt» flere ganger i takt med medisinsk teknologi og forbedret praksis.

Nå kan abortloven ha betydning for om Norge får en ny ­regjering. Kristelig Folkeparti mener at abortloven ikke bør ha et underpunkt som ­begrunner abort med alvorlig sykdom ­eller skade hos fosteret. Personer som har tilsvarende sykdom ­eller skade, kan føle seg stigmatisert. Statsminister Solberg har sagt at hun er villig til å diskutere abortloven.

Vil det spille noen rolle for kvinner som begjærer abort, om underpunktene i abort­lovens ­paragraf 2 fjernes? Antakelig ikke. Abortnemndenes beslutninger er ganske like uavhengig av hva aborten begrunnes i. Til syvende og sist er abort­nemndenes oppgave å vekte kvinnens egen vurdering av sin livssituasjon opp mot fosterets levedyktighet.

En vanskelig beslutning. ­

Ifølge abortloven skal begjæringer om abort etter utgangen av svangerskapsuke 12 behandles i nemnd. Omtrent 5-600 aborter utføres etter nemndbehandling hvert år.

For rundt 15-20 prosent av alle abortbegjæringene ­utføres ­ingen abort. De viktigste ­grunnene til at abort ikke blir utført er at ­begjæringen trekkes før den ­behandles i nemnd, eller at kvinnen ikke møter til abort­behandling selv om ­begjæringen er innvilget. Abort er kanskje det umiddelbare svaret på et ikke planlagt svangerskap, men ikke løsningen for alle.

Jo lenger svangerskapet har vart, desto mer vektig skal ­begrunnelsen være for at abort skal kunne innvilges. Etter svangerskapsuke 18 skal det være særlig vektige grunner. En grunn kan være at alvorlig fostermisdanning ikke ble oppdaget før svangerskapsuke 18. Etter uke 21 skal ikke abort utføres med ­mindre fosteret har en dødelig misdanning eller sykdom, ­eller det er overhengende fare for kvinnens liv. Noen barn som blir født i svangerskapsuke 23, overlever.

Endringer av praksis. 

­Grensen for selvbestemt abort er nå ­utgangen av svangerskaps­uke 13. Abortlovens forskrift sier at fosterets størrelse, målt med ultra­lyd, kan brukes til å ­beregne svangerskapets varighet. Slik måling gir en mer ensartet og sikker vurdering av svangerskapsvarighet enn tid siden siste menstruasjon. ­Fostrets størrelse ved en gitt svangerskapsvarighet kan variere noe, og fosterstørrelsen ved grensen til selv­bestemt abort tilsvarer utgangen av ­svangerskapsuke 13 for mange.

Tvillingsvangerskap kan oppdages tidlig i svangerskapet med ultralyd. Også for disse svangerskapene er det selvbestemt abort innen svangerskapsuke 12-13. Abortloven er tolket dit hen at det er selvbestemt abort også av ett foster. Men abort av en tvilling kan utføres først etter svangerskapsuke 14-15. Fagpersoner har derfor foreslått at begjæring om tvillingabort skal behandles i nemnd.

De fleste abortbegjæringer før svangerskapsuke 18 innvilges. Om begjæringen er på grunn av misdanning hos fosteret eller andre forhold spiller liten ­rolle. Hvis abortnemnda avslår en ­begjæring, blir den automatisk anket til en nasjonal ankenemnd. Nemdas vedtak skal begrunnes etter underpunkter i abortlovens paragraf 2. Underpunktene har ingen entydig tolkning, og ikke bare abort på grunn av fostermisdanning (2c) kan oppleves som stigmatiserende. Også abort som begrunnes i voldtekt (2d), sinnslidelse (2e) eller vanskelig livssituasjon (2b) kan oppleves som belastende.

Under halvparten av nemnd-abortene begrunnes med at kvinnen har en vanskelig livssituasjon (2b). Det har vært en nedgang i disse abortene. Om nedgangen skyldes den generelle nedgangen i aborter eller lengre svangerskapsvarighet ved rett til selvbestemt abort, er ikke kjent. Nedgangen skyldes ikke flere avslag i nemnd.

Antallet aborter begrunnet i misdanning hos fosteret (2c) har gradvis økt. Det var omtrent 300 slike aborter i 2017. De fleste ble utført etter svangerskapsuke 15, men det har vært en økning i svangerskapsuke 13–14.

Forekomst av ­misdanninger. 

Sannsynligvis tar noen ­kvinner abort på grunn av foster­misdanning innen grensen for selv­bestemt abort. Fosterdiagnostikk er blitt mulig før svangerskapsuke 12. Men det finnes ingen oversikt over selvbestemt abort på grunn av misdanning hos fosteret.

Kunnskap om ­forekomsten av medfødte misdanninger i en ­befolking er viktig. Kanskje ­utsettes vi for ­miljøfaktorer som skader fostrene. ­Etter ­Thalidomidskandalen på ­femti- og sekstitallet ble Medisinsk ­fødselsregister opprettet for overvåking av medfødte misdanninger. Siden 1980 har et økende antall svangerskap blitt avbrutt på grunn av fostermisdanninger. Derfor rapporteres også aborter etter svangerskapsuke 12 til Medisinsk fødselsregister, og abortlovens 2c har vært viktig for å skape kunnskap om forekomst av misdanninger.

Hvis underpunktene i abortlovens 2 fjernes, kunne i stedet sentrene som utfører foster­diagnostikk rapportere til ­Medisinsk fødselsregister. Da ­ville også misdanninger som ­diagnostiseres før svangerskapsuke 12-13 kunne medregnes.

Mer rettferdig. 

Trenger vi ­paragraf 2 i abortloven? ­Endringer i medisinsk ­teknologi og kvalitetssikring av praksis har bidratt til at abortloven hånd­heves mer rettferdig nå enn for 20 år siden. Grensen for selv­bestemt abort er mer entydig, og abortnemndenes vedtak varierer mindre mellom landsdeler og mellom underpunktene i abort­lovens paragraf 2. Derfor er det er vanskelig å tenke seg at fjerning av abortlovens 2c vil medføre at abortbegjæringer blir avslått hvis kvinnen bærer et barn med ­alvorlig misdanning, mens andres begjæringer blir innvilget.

Underpunktene i abortlovens paragraf 2 kan oppleves som tvetydig og stigmatiserende. Fjerning eller endringer av alle punktene i paragraf 2 vil antakelig være til fordel for kvinner som begjærer abort i nemnd. Fjerning av 2c vil også kunne være et insitament for å skape kunnskap om forekomst av fostermisdanninger som diagnostiseres tidlig i svangerskapet.

Abortnemnda skal ikke ­dømme etter paragrafer, men være et samtalested hvor kvinnens og familiens vilje og mulighet til å ta seg av et barn skal vektes opp mot fosterets levedyktighet.