Verdidebatt

Skammens kapittel

Boka til Marte Michelet er ikke bare en fortelling om fortida. Den er like mye en fortelling om her og nå.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En melding fra Jerusalem tikket inn på mobilen i jula. Sharon, min venninne, har fått nyss om debatten rundt boka til Marte Michelets om hjemmefronten. Faren hennes, en intellektuell av det gamle slaget, har lest om boka i avisa og diskutert den på nabolagskafeen som han og Laly, hans kone, frekventerer daglig.

At boka har interesse i den israelske offentligheten er ikke overraskende i et land som er etablert på ruinene av holocaust og anti-jødiske holdninger i Europa. For Sharon og meg har boka relevans av mer personlige grunner. I mange år har vi skrevet brev til hverandre.  Korte og lange e-poster har blitt til en bunke med ark så tykk at sidene tyter ut av vesken og fyller hele bordet når vi møtes.

Les også: Skal vi lære noe av historien, må vi klare å se alle sider av den

Landssvikdom. 

I et de første brevene fortalte jeg Sharon om min bestefar som var NS-mann under krigen, et valg som førte til landssvikdom. «Hvorfor har du ikke fortalt om det før?», spurte Sharon i en ny epost. Til det har jeg egentlig ikke noe godt svar.

At historien er relevant er åpenbart. Våre samtaler har alltid kretset rundt de politiske og sosiale konsekvensene av holocaust. I tallrike brev har hun beskrevet følelser av skyld og ansvar ovenfor det palestinske folket. Men også om sorgen over en fredsprosess som for lengst har sporet av. I det siste har hun snakket om sinnet hun føler over at familien hennes ble kastet ut av Europa, kontinentet hvor hun mer enn noe sted føler seg hjemme.

Sharon mener at historien om bestefar har betydning for vår relasjon fordi den viser at også min familie har noen riper i lakken. Men for meg er det ikke sånn. Hans historie bringer med seg en rekke spørsmål om hvorfor, men jeg føler ingen skam eller skyld for hans politiske valg.

Nye spørsmål. 

Men gjennom dialogen vår har det åpnet seg nye spørsmål: Hva visste bestefar og andre NS-folk om jødenes skjebne under krigstiden? Marte Michelet løfter dette og mange andre spørsmål i boka si. Men hun retter dem ikke mot en enkeltstående NS-mann, men mot den norske hjemmefronten. Hun virvler opp fortellinger mange ikke visste noe om, men som var kjent stoff for mange norske jøder. De intense debattene i kjølvannet av boka viser at det er mye som står på spill når den offisielle krigshistorien korrigeres og nyanseres.

På telefonen sier Sharon at det er viktig. Altså det å snu speilet og se på hendelsene fra den andres ståsted, i Michelets tilfelle fra en liten jødisk minoritet i 1942. Det er også Sharons metode i dagens israelske virkelighet. Hun deler sin frustrasjon og maktesløshet over utviklingen i eget land og sin tilkortkommenhet i møte med palestinske venners raseri over israelsk framferd.

Les også: 'Kirken var likegyldig overfor jøder'

Norsk selvtilfredshet. 

Hun beskriver følelsen av moralsk underlegenhet i møte med de norske. Gjennom Sharon har jeg da også kjent på min egen norske selvtilfredshet, en følelse jeg aktivt må holde i sjakk når jeg ferdes i hennes konfliktfylte hjemland.

«Det ligger en mulighet i debatter som den Marte Michelet har påført oss», sier Sharon til meg. «En grundig kikk i speilet gjør nemlig noe med ens møte med omverdenen. Du taper kanskje følelsen av moralsk overtak, men vinner i stedet en mer jevnbyrdig og tillitsfull dialog som åpner opp for toleranse for uenighet og dypere aksept av forskjellighet.»

Sånn sett har boka til Marte Michelet dyp relevans, ikke bare for vår fortelling om fortida, men også om hva slags samfunn vi er nå i dag. Det er grusomt å lese om det som skjedde med norske jøder i 1942. Men det er utålelig å avvise nye innsikter, snart 80 år senere.

Les også: – Oslo-biskop var ikke opptatt av de norske jødenes skjebne 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt