Under overskriften «Gi meg solen» skriver Geir Hellemo i Vårt Land 4. januar godt om lysets mangfoldige betydning. Han foretar interessante sideblikk både til naturvitenskapen og Johannesevangeliet.
Julehøytiden er jo en lysfest i mørketiden. Historisk sett ble den til ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den førkristne festen for «den uovervinnelige sol» den 25. desember. I dagens Norge er jul blitt betegnelse på en intens handleperiode fra november fram til julaften, med sterke etterdønninger i romjulas bytteaktivitet og det såkalte januarsalget. Dette gjør den folkelige julen endimensjonal, den ligner for mye på det folk gjør ellers i året.
I kirkens julefeiring bidrar ofte en idylliserende bruk av Lukasevangeliet kapittel 2 til at denne teksten blir loslitt. Blant annet slik at Jesus lett blir værende i krybben, uten å settes inn i de store sammenhenger som innledningen til Johannesevangeliet gjør: «Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt skapt ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys». Dessuten var lyset det første Gud skapte, ifølge 1. Mosebok.
Min lesning av Hellemos innlegg fører til følgende spørsmål: Ville det ikke berike og utdype den kristne julefeiring hvis kirken på en eller annen måte markerte vintersolverv?
Hedenskap? Nei, det er himmelvid forskjell på å dyrke solen som gud og å takke Gud for at han skapte solen.