Verdidebatt

Ulikhet truer verdens fattige

Skal vi bidra til å redusere fattigdommen i verden, bør utjevning av forskjeller få en større plass i norsk utviklingspolitikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forskjellene mellom dem som har mest og minst i verden øker. Siden 1980 har 50 prosent av den globale veksten tilfalt den rikeste prosenten. I 2017 fikk verden én ny dollarmilliardær annenhver dag. De fleste bor fortsatt i den rikeste ­delen av verden, men de finnes også i ­utviklingsland.

Konsekvensene av ulikhet er ­mange, både for enkeltmennesket og for ­samfunnet som helhet. Skjev­f­or­deling av makt og rikdom øde-
legger for ­økonomisk vekst og ­truer s­tabilitet. Dersom det meste av ­ressursene, og dermed også makt, ­konsentreres, blir det vanskelig å få 
til varige ­institusjoner og strukturer som sikrer delt vekst. Reduserer man ikke den økonomiske ulikheten, vil vi heller ikke redusere fattigdommen. 
Nye tall fra Verdensbanken viser også 
at reduksjonen i fattigdom går ­saktere enn før.

Norge gjør mye, men ikke nok.

­Mange av Norges prioriteringer i ­bistands- og utviklingspolitikken er riktige, men vi mangler en hel­hetlig strategi for hvordan utviklings­politikken skal bidra til omfordeling i de landene vi samarbeider med. ­Grundige maktanalyser som ­sikrer at norsk utviklingspolitikk ikke ­bidrar til å øke ulikheter, globalt eller ­nasjonalt, er heller ikke vanlig å gjennomføre. Problemet med dette er at vi overser de økonomiske og politiske s­trukturene som fører til at fattigdommen ­eksisterer i utgangspunktet.

Ofte er det de samme lederne Erna Solberg eller Nikolai Astrup møter og forhandler med internasjonalt, som eier enorme rikdommer i egne land. Selskaper vi er investert i gjennom Norfund eller Oljefondet, ­samarbeider ofte med slike ledere, og ­kanaliserer gjerne investeringene gjennom ­skatte-
paradis – en tydelig driver for ­økonomisk ulikhet. Et økt fokus på ­viktigheten av å skape vekst og ­jobber i utviklingsland har skygget for ­viktigheten av et anstendig arbeidsliv.

Anstendig arbeid, skatt og ­velferd. 

Hva kan vi gjøre annerledes? Norge er et av landene i verden med ­lavest forskjeller og har dermed viktige ­erfaringer og kunnskap som i ­større grad bør tas i bruk i utviklings­politikken. For den lave ulikheten ­skyldes ikke flaks. I Norge har vi i stor grad klart å motvirke økende ulik­heter med riktige ­politiske virkemidler: En koordinert lønns­dannelse og sterke arbeidslivs­organisasjoner, et rett­ferdig skatte­system og en ­omfordelende ­velferdsstat. Dette er virkemidler ­forskere verden over ­peker på som ­riktige og viktige for å bekjempe ulikhet.

I et nytt notat tar Tankesmien ­Agenda til orde for at ulikhetsreduksjon bør få en større plass i norsk utviklings­politikk, gjennom å gjøre mer for å ­sikre anstendig arbeidsliv i land i sør, støtte oppbygging av lands skatte­system, samtidig som vi må gjøre mer internasjonalt for å ­stanse ­ulovlig ­kapitalflukt og bruken av skatte­paradis. Til sist må Norge prioritere å støtte utviklingslandenes offentlige helse- og utdanningssystem og universelle sosiale sikkerhetsnett som ­pensjon og barnetrygd. Vi må bidra til at andre land gjør mer av det som virker for oss her hjemme.

Krav om åpenhet. 

I tillegg må støtte til næringslivsaktører inneholde krav om åpenhet om eierskap og rapporteringer, og ikke minst sikre at man samarbeider med de aktørene som har utvikling, fordeling og bærekraft som mål. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert fagbevegelse, som krever og kjemper for demokratisk endring nedenfra, er særskilt viktig.

Ser vi på den globale ulikheten, er vi nordmenn blant dem som får den ­største delen av kaka. Dette bør være en ekstra motivasjon for våre folke­valgte i å bidra til omfordeling og ­utvikling for alle.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt