Forskjellene mellom dem som har mest og minst i verden øker. Siden 1980 har 50 prosent av den globale veksten tilfalt den rikeste prosenten. I 2017 fikk verden én ny dollarmilliardær annenhver dag. De fleste bor fortsatt i den rikeste delen av verden, men de finnes også i utviklingsland.
Konsekvensene av ulikhet er mange, både for enkeltmennesket og for samfunnet som helhet. Skjevfordeling av makt og rikdom øde- legger for økonomisk vekst og truer stabilitet. Dersom det meste av ressursene, og dermed også makt, konsentreres, blir det vanskelig å få til varige institusjoner og strukturer som sikrer delt vekst. Reduserer man ikke den økonomiske ulikheten, vil vi heller ikke redusere fattigdommen. Nye tall fra Verdensbanken viser også at reduksjonen i fattigdom går saktere enn før.
Norge gjør mye, men ikke nok.
Mange av Norges prioriteringer i bistands- og utviklingspolitikken er riktige, men vi mangler en helhetlig strategi for hvordan utviklingspolitikken skal bidra til omfordeling i de landene vi samarbeider med. Grundige maktanalyser som sikrer at norsk utviklingspolitikk ikke bidrar til å øke ulikheter, globalt eller nasjonalt, er heller ikke vanlig å gjennomføre. Problemet med dette er at vi overser de økonomiske og politiske strukturene som fører til at fattigdommen eksisterer i utgangspunktet.
Ofte er det de samme lederne Erna Solberg eller Nikolai Astrup møter og forhandler med internasjonalt, som eier enorme rikdommer i egne land. Selskaper vi er investert i gjennom Norfund eller Oljefondet, samarbeider ofte med slike ledere, og kanaliserer gjerne investeringene gjennom skatte- paradis – en tydelig driver for økonomisk ulikhet. Et økt fokus på viktigheten av å skape vekst og jobber i utviklingsland har skygget for viktigheten av et anstendig arbeidsliv.
Anstendig arbeid, skatt og velferd.
Hva kan vi gjøre annerledes? Norge er et av landene i verden med lavest forskjeller og har dermed viktige erfaringer og kunnskap som i større grad bør tas i bruk i utviklingspolitikken. For den lave ulikheten skyldes ikke flaks. I Norge har vi i stor grad klart å motvirke økende ulikheter med riktige politiske virkemidler: En koordinert lønnsdannelse og sterke arbeidslivsorganisasjoner, et rettferdig skattesystem og en omfordelende velferdsstat. Dette er virkemidler forskere verden over peker på som riktige og viktige for å bekjempe ulikhet.
I et nytt notat tar Tankesmien Agenda til orde for at ulikhetsreduksjon bør få en større plass i norsk utviklingspolitikk, gjennom å gjøre mer for å sikre anstendig arbeidsliv i land i sør, støtte oppbygging av lands skattesystem, samtidig som vi må gjøre mer internasjonalt for å stanse ulovlig kapitalflukt og bruken av skatteparadis. Til sist må Norge prioritere å støtte utviklingslandenes offentlige helse- og utdanningssystem og universelle sosiale sikkerhetsnett som pensjon og barnetrygd. Vi må bidra til at andre land gjør mer av det som virker for oss her hjemme.
Krav om åpenhet.
I tillegg må støtte til næringslivsaktører inneholde krav om åpenhet om eierskap og rapporteringer, og ikke minst sikre at man samarbeider med de aktørene som har utvikling, fordeling og bærekraft som mål. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert fagbevegelse, som krever og kjemper for demokratisk endring nedenfra, er særskilt viktig.
Ser vi på den globale ulikheten, er vi nordmenn blant dem som får den største delen av kaka. Dette bør være en ekstra motivasjon for våre folkevalgte i å bidra til omfordeling og utvikling for alle.