Oskar Skarsaune mener Bergprekenens radikale og befriende budskap om Guds rike, eller kongerike som han foretrekker, har vært underkommunisert. Ikke bare i dagens folkekirke, men i store deler av kirkens historie. Jeg har sans for Skarsaunes etterlysning. I Bergprekenen vender Jesus seg mot grådighet og mammondyrkelse. Han taler for en enkel livsstil og har en universell forståelse av nestekjærlighetsbudet. Han taler for fred og mot voldsanvendelse.
Pålagt å bekjenne.
Dette annerledesriket søker ikke etter ytre makt og opprettholdes ikke ved maktmidler. Bergprekenteologien falt sammen da staten ble kristnet i forlengelsen av keiser Konstantins nye og kristendomsvennlige religionspolitikk i det 4. århundre. Kirken ble ganske snart en folkekirke der «alle borgere ved lov er pålagt å bekjenne kristen tro». Med en slik definisjon som utgangspunkt, retter ikke bare Skarsaune kritikk mot kirken i middelalderens Europa, men også mot den autoritære lutherske statskirken i dansk-norsk utgave og dens forlengelse i Norge etter 1814.
Men er kritikken aktuell i dag? Den mangler i alle fall noe: nemlig det spennende forhold at evangeliet, gledesbudskapet, har overlevd og båret frukt gjennom alle tider og under de forskjelligste kirkelige og samfunnsmessige forhold. Skarsaunes ekklesiologiske bergprekenprosjekt blir etter mitt skjønn for minimalistisk når dette ensidig knyttes til det synlige trosfellesskapet som fast samles til gudstjeneste og nattverdfeiring. Guds kongerike, også i Bergprekenen, sprenger da slike rammer? Kan kirkestatistikk egentlig fange opp denne virkeligheten?
Helt himmelsk.
Som misjonær i en smålåten japansk kirkevirkelighet, var det helt himmelsk å få oppleve gudstjenester i Etiopia og på Madagaskar. Hvem skulle ikke ønske slik kirkesøkning og slik nattverddeltakelse – også i Japan og i Norge!
Jeg var menighetsprest i Japan i ti år. Jeg vet mye om trosfellesskapet gode sider og tilsvarende mye om utfordringer og spenninger mellom idealer og virkelighet. Den beste ekklesiologi og den mest varmhjertede disippelforkynnelse er ingen garanti verken for menighetsvekst eller for aktiv deltakelse gjennom et skiftende livsløp.
Skarsaune drømmer om en Bergprekenvekkelse, en disippelvekkelse i Den norske kirke. Det gjør jeg også. Men jeg bedømmer tydeligvis vår kirkelige virkelighet annerledes enn han. Skarsaune sier at han har besøkt menigheter i Den norske kirke hvor det ikke lenger finnes en forsamling og de ansatte driver en slags kirkelig tilbudsvirksomhet. Jeg har antakeligvis besøkt mange slike menigheter. Men den kirkelige virksomheten, for eksempel i trosopplæringsopplegg, har skapt godt besøkte gudstjenester – en gang eller to i året. Med nattverddeltakende barn og unge som i bokstavelig forstand trekker med seg sine foreldre. Er ikke denne folkekirkemenigheten en del av det universelle Guds kongerike?
Bekjennelsessted.
Det som har utfordret og formet min folkekirke-ekklesiologi aller mest etter at jeg ble menighetsprest i folkekirka for snart 20 år siden, er begravelsene. I hele min prestetid i Japan hadde jeg ansvar for to begravelser, og da av aktive medlemmer i kirka. I Bodø kunne jeg ha tre–fire begravelser i løpet av ei uke. Møtet med en språkløs og gudstjenesteløs tro, har gjort noe med min pastorale identitet og min ekklesiologi. Jeg er kommet til at gravkanten er folkekirkas avgjørende locus confessionis, menighetens bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn. For, som Paulus skriver til filipperne: I hans navn skal en gang «hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»
Skarsaune henviser også til denne vakre salmen i filipperbrevet. I innledningen finner han en gjenklang av sitt bergprekenmotiv: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» Jeg oppfatter ikke dette motivet som ekskluderende i forhold til det jeg vil kalle en inkluderende og åpen folkekirketeologi basert på de ordene jeg siterte fra avslutningen av salmen. Tvert imot. De utfyller og beriker hverandre.
Mot i de motløse.
Og la meg fortsette med Paulus: I første brevet til Tessalonikerne kommer han med en oppfordring som jeg med frimodighet våger å overføre til vår norske folkekirkevirkelighet: «dere [må] oppmuntre og oppbygge hverandre. Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere. … Lev i fred med hverandre! … [S]øsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.» For meg forblir kirken et mysterium, som Kristi kropp, et fellesskap av dem som på forunderlig vis er knyttet til han som fyller alt i alle.