Tor Berger Jørgensen

57

Vær overbærende mot alle

Det er mye godt å si om Oskar Skarsaunes bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Men kritikken av den norske folkekirken treffer ikke.

Publisert: 8. jan 2019

Oskar Skarsaune ­mener ­Bergprekenens ­radikale og ­befriende ­budskap om Guds rike, eller ­kongerike som han fore­trekker, har vært under­kommunisert. Ikke bare i ­dagens folke­kirke, men i store deler av kirkens ­historie. Jeg har sans for ­Skarsaunes etter­lysning. I ­Bergprekenen vender Jesus seg mot grådighet og mammon­dyrkelse. Han taler for en ­enkel livsstil og har en universell ­forståelse av nestekjærlighetsbudet. Han taler for fred og mot voldsanvendelse.

Pålagt å bekjenne. ­

Dette ­annerledesriket søker ikke ­etter ytre makt og opprettholdes ikke ved makt­midler. Bergpreken­teologien falt sammen da ­staten ble kristnet i ­forlengelsen av ­keiser Konstantins nye og ­kristendomsvennlige religions­politikk i det 4. århundre. ­Kirken ble ganske snart en folke­kirke der «alle borgere ved lov er ­pålagt å bekjenne kristen tro». Med en slik definisjon som ­utgangspunkt, ­retter ikke bare ­Skarsaune ­kritikk mot kirken i middel­alderens ­Europa, men også mot den ­autoritære lutherske statskirken i dansk-norsk utgave og dens forlengelse i Norge etter
 1814.

Men er kritikken aktuell i dag? Den mangler i alle fall noe: nemlig det spennende forhold at ­evangeliet, ­gledesbudskapet, har overlevd og båret frukt gjennom alle tider og ­under de ­forskjelligste kirkelige og ­samfunnsmessige forhold. ­Skarsaunes ekkle­siologiske bergprekenprosjekt blir etter mitt skjønn for minimalistisk når dette ensidig ­knyttes til det synlige trosfellesskapet som fast samles til gudstjeneste og nattverdfeiring. Guds kongerike, også i Bergprekenen, sprenger da slike rammer? Kan kirke­statistikk egentlig fange opp denne virkeligheten?

Helt himmelsk. 

Som ­misjonær i en smålåten japansk kirke­virkelighet, var det helt ­himmelsk å få oppleve gudstjenester i ­Etiopia og på Madagaskar. Hvem skulle ikke ønske slik kirkesøkning og slik nattverddeltakelse – også i Japan og i Norge!

Jeg var menighetsprest i ­Japan i ti år. Jeg vet mye om trosfelles­skapet gode sider og ­til­svarende mye om utfordringer og ­spenninger mellom idealer og virkelighet. Den beste ekkle­siologi og den mest varmh­jertede disippel­forkynnelse er ingen ­garanti verken for menighetsvekst eller for aktiv deltakelse gjennom et skiftende livsløp.

Skarsaune drømmer om en Bergprekenvekkelse, en disippel­vekkelse i Den norske kirke. Det gjør jeg også. Men jeg bedømmer tydeligvis vår kirkelige virkelighet annerledes enn han. Skarsaune sier at han har besøkt menig­heter i Den norske kirke hvor det ikke lenger finnes en for­samling og de ansatte driver en slags ­kirkelig tilbudsvirksomhet. Jeg har ­antakeligvis besøkt mange ­slike menigheter. Men den ­kirkelige virksomheten, for ­eksempel i trosopplæringsopplegg, har skapt godt besøkte gudstjenester – en gang eller to i året. Med nattverddeltakende barn og unge som i bokstavelig forstand trekker med seg sine foreldre. Er ikke denne folkekirkemenigheten en del av det universelle Guds kongerike?

Bekjennelsessted. 

Det som har utfordret og formet min folke­kirke-ekklesiologi ­aller mest ­etter at jeg ble menighetsprest i folkekirka for snart 20 år ­siden, er begravelsene. I hele min preste­tid i Japan hadde jeg ­ansvar for to begravelser, og da av ­aktive ­medlemmer i kirka. I Bodø ­kunne jeg ha tre–fire ­begravelser i løpet av ei uke. ­Møtet med en språkløs og gudstjenesteløs tro, har gjort noe med min ­pastorale identitet og min ekklesiologi. Jeg er ­kommet til at grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende ­locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn. For, som Paulus skriver til filipperne: I hans navn skal en gang «hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

Skarsaune henviser også til denne vakre salmen i filipper­brevet. I innledningen finner han en gjenklang av sitt bergprekenmotiv: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» Jeg oppfatter ikke dette motivet som ­ekskluderende i forhold til det jeg vil kalle en ­inkluderende og åpen folke­kirketeologi ­basert på de ­ordene jeg siterte fra ­avslutningen av salmen. Tvert imot. De utfyller og beriker hverandre.

Mot i de motløse. 

Og la meg fortsette med Paulus: I første ­brevet til Tessalonikerne ­kommer han med en oppfordring som jeg med frimodighet våger å overføre til vår norske folkekirke­virkelighet: «dere [må] opp­muntre og oppbygge hverandre. Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere. … Lev i fred med hverandre! … [S]øsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.» For meg forblir kirken et mysterium, som Kristi kropp, et fellesskap av dem som på forunderlig vis er knyttet til han som fyller alt i 
alle.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere