En annen holdning til asylbarna

SSB la nylig frem sin årlige undersøkelse om nordmenns holdninger til ­innvandring og innvandrere, tallene viser større ­aksept og mindre frykt for innvandring. Få ­synes det er ubehagelig å få en innvandrer som hjemmehjelp eller ny nabo, og stadig ­færre er skeptisk til å få en innvandrer som ­svigersønn eller svigerdatter. Det er større tillit til innvandrere i arbeidsmarkedet, og stadig flere har kontakt med innvandrere på ulike arenaer.

Vi kommer ikke til å lykkes med ­hverdagsintegreringen om ikke nordmenn og innvandrere møtes i sitt daglige liv. ­Derfor er det positivt at Oslo i 2019 skal bosette flyktninger på vestkanten og i bydeler med færrest ikke-vestlige innvandrere.

Om man bor nærme hverandre kan man møtes på vei hjem fra skolen eller på leke­plassen, vennskap utvikles, ­verdier ­skapes og deles og vi kan påvirke og forstå hver­andre bedre. Dette er også i tråd med ­funnene fra SSBs undersøkelse, som viser at de som har mest kontakt med inn­vandrere, også har mer innvandrer­vennlige eller liberale holdninger – et funn som ser ut til å gå igjen hvert år. Kunnskap og ­erfaring er den beste medisinen mot fremmed­frykt og fordommer. «Når vi blir kjent, kan vi bygge ned fordommer og få mer kunnskap om hverandre», uttalte kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner til NRK.

En sak jeg håper KrF og Venstre løfter i regjeringsforhandlingene, er en over­føring av ansvaret for enslige mindre­årige asyl­søkere over 15 år til barnevernet. Det ­kommer tilnærmet ingen enslige mindre­årige asylsøkere lenger, så kostnaden ved en overføring vil være mindre enn den noen gang har vært. Kostnaden ved å la være vil uansett være større – i form av uten­forskap, forskjellsbehandling og økte ­kostnader når disse barna skal bosettes i kommunene. Dette er argumenter som også Frp og Høyre burde kunne lytte til.

Jeg har ingen formening om hvor ­mange asylsøkere Norge skal ta imot, og jeg ­mener ikke at alle som kommer hit skal få ­opphold – heller ikke om de er barn. Men skal vi ­lykkes med integreringen, må vi sørge for at flyktninger og nordmenn møtes i hverdagen og omgås hverandre. Her viser tallene fra SSB at vi gjør mye riktig, og ­tiltaket til Oslo kommune om å bosette flere flyktninger på vestkanten er også positivt. Videre må vi sørge for å behandle de som er her på en god måte og i henhold til det de har krav på.

I sin nyttårstale snakket Stats­ministeren varmt og godt om viktigheten av en god barndom og oppvekst og om et godt ­barnevern som skal sikre nettopp ­dette. Da håper jeg også at 2019 blir året ­Norge ­slutter å forskjellsbehandle norske ­«Martin» og ­syriske «Nada» – begge 15 år og uten foreldre. I dag har barnevernet omsorgsansvaret for Martin, mens UDI har omsorgsansvaret for Nada. Det er store ­forskjeller på krav til omsorg, bemanning og kompetanse. Konsekvensene er ­allerede store for barna, og jeg frykter måten vi behandler dem på også får store konsekvenser for oss og gjør noe med oss som samfunn.

Jeg håper vi kan ta innover oss hvordan vi behandler barn på flukt og lytte til kritikk – deriblant av FNs barnekomité, tortur­komité og menneskerettighetskomité – og at vi i 2019 går et rausere og varmere år i møte der disse barna blir behandlet som våre egne og som det de er – nemlig barn.