SSB la nylig frem sin årlige undersøkelse om nordmenns holdninger til innvandring og innvandrere, tallene viser større aksept og mindre frykt for innvandring. Få synes det er ubehagelig å få en innvandrer som hjemmehjelp eller ny nabo, og stadig færre er skeptisk til å få en innvandrer som svigersønn eller svigerdatter. Det er større tillit til innvandrere i arbeidsmarkedet, og stadig flere har kontakt med innvandrere på ulike arenaer.
Vi kommer ikke til å lykkes med hverdagsintegreringen om ikke nordmenn og innvandrere møtes i sitt daglige liv. Derfor er det positivt at Oslo i 2019 skal bosette flyktninger på vestkanten og i bydeler med færrest ikke-vestlige innvandrere.
Om man bor nærme hverandre kan man møtes på vei hjem fra skolen eller på lekeplassen, vennskap utvikles, verdier skapes og deles og vi kan påvirke og forstå hverandre bedre. Dette er også i tråd med funnene fra SSBs undersøkelse, som viser at de som har mest kontakt med innvandrere, også har mer innvandrervennlige eller liberale holdninger – et funn som ser ut til å gå igjen hvert år. Kunnskap og erfaring er den beste medisinen mot fremmedfrykt og fordommer. «Når vi blir kjent, kan vi bygge ned fordommer og få mer kunnskap om hverandre», uttalte kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner til NRK.
En sak jeg håper KrF og Venstre løfter i regjeringsforhandlingene, er en overføring av ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år til barnevernet. Det kommer tilnærmet ingen enslige mindreårige asylsøkere lenger, så kostnaden ved en overføring vil være mindre enn den noen gang har vært. Kostnaden ved å la være vil uansett være større – i form av utenforskap, forskjellsbehandling og økte kostnader når disse barna skal bosettes i kommunene. Dette er argumenter som også Frp og Høyre burde kunne lytte til.
Jeg har ingen formening om hvor mange asylsøkere Norge skal ta imot, og jeg mener ikke at alle som kommer hit skal få opphold – heller ikke om de er barn. Men skal vi lykkes med integreringen, må vi sørge for at flyktninger og nordmenn møtes i hverdagen og omgås hverandre. Her viser tallene fra SSB at vi gjør mye riktig, og tiltaket til Oslo kommune om å bosette flere flyktninger på vestkanten er også positivt. Videre må vi sørge for å behandle de som er her på en god måte og i henhold til det de har krav på.
I sin nyttårstale snakket Statsministeren varmt og godt om viktigheten av en god barndom og oppvekst og om et godt barnevern som skal sikre nettopp dette. Da håper jeg også at 2019 blir året Norge slutter å forskjellsbehandle norske «Martin» og syriske «Nada» – begge 15 år og uten foreldre. I dag har barnevernet omsorgsansvaret for Martin, mens UDI har omsorgsansvaret for Nada. Det er store forskjeller på krav til omsorg, bemanning og kompetanse. Konsekvensene er allerede store for barna, og jeg frykter måten vi behandler dem på også får store konsekvenser for oss og gjør noe med oss som samfunn.
Jeg håper vi kan ta innover oss hvordan vi behandler barn på flukt og lytte til kritikk – deriblant av FNs barnekomité, torturkomité og menneskerettighetskomité – og at vi i 2019 går et rausere og varmere år i møte der disse barna blir behandlet som våre egne og som det de er – nemlig barn.