Nei, du er ikke krenket

‘Jeg er blitt krenket.’

Nei. Du er ikke blitt krenket. Du er blitt fornærmet. Eller såret. Eller pottesur, men neppe krenket.

Sånn er livet. 

Om du er blitt krenket, har noen skadet deg, angrepet din ære, ydmyket deg offentlig eller overtrådt ­allmenne sosiale regler eller moralske ­normer og dermed rammet deg. Det som sannsynligvis har skjedd, er derimot at noen har uttrykt et synspunkt som du er uenig i. Det er sånn kommunikasjon fungerer.

«Jammen, jeg føler meg ­krenket.»

Nei. Det gjør du ikke. Det f­innes fire grunnfølelser, og krenket er ikke en av dem. Følelser er ­enten frykt, sorg, glede eller sinne i ­varierende styrke og uttrykksform. Derimot kan du synes du er blitt krenket, og det skaper en følelse i deg. For eksempel sinne.

«Jammen, jeg synes det er krenkende at man sier ­‘neger’ og ‘homo’, og at alle ­ledende ­jobber er besatt av hvite, middel­aldrende menn, og at ­språket er kulturimperialistisk og ­sexistisk, og at politikere ikke vil si ­unnskyld for slavehandelen, og at menn er privilegieblinde, og at kvinner ikke får lov til å amme offentlig, og at H&M ­fotograferer en brun gutt i en genser med ­ordet «Monkey» på brystet, og …»

Andrehåndskrenkelse. 

Jepp, det er nok å ta fatt på, men hva med å la være? Du må ikke forholde deg til alt. Du må ­heller ikke ta ansvar for om noen ­sårer, støter, fornærmer eller til og med krenker andre. Som ­oftest er det sånn at en person er blitt ­krenket bare når personen selv lider ­under det. Det du gjør er å ta på deg en «andrehånds­krenkelse»; det vil si en ­krenkelse på ­andres vegne. Det er ikke særlig ­meningsfullt siden du på den ­måten gjør deg til dommer både over den som krenker og den som krenkes.

«Jammen, de kan ikke alltid se det selv.»

Bra. Hvis krenkelsen er ­vanskelig å få øye på, er den neppe særlig alvorlig.

«Jammen, du er privilegieblind.»

Nei. Du er fordomsfull. Selv om jeg ikke er enig med deg, er jeg ikke «privilegieblind». Og det er et ikke-ord som du slynger ut uten å vite noe som helst om meg.

Du vet ikke hvor jeg er født, hvor jeg har vokst opp, hvor jeg bor nå, og du vet ikke om jeg er født med sølvskje i munnen ­eller har måttet kjempe for alt jeg har kjært. Du vet ikke om jeg er sort, gul eller hvit, ung ­eller ­gammel, homofil eller trans­kjønnet, og sannsynligvis er du nødt til å ­google meg for å finne frem til selv helt basal informasjon. ­Viktigst av alt; du vet ikke om jeg på noen måte er ­privilegert. Du er bare fordomsfull, og det kan jeg godt bli litt sur av. Men ikke krenket.

Kontraproduktiv. 

Det ­dumme med krenkelseskulturen er at den ofte holder liv i det som den egentlig skulle bekjempe. Den ­river bagatellgrensen ned, og dessverre er det tilsynelatende ingen nedre grense for når man kan synes at man har blitt ­krenket.

Men hvorfor er det for ­eksempel krenkende at en brun gutt er iført en genser med ­ordet Monkey? Da saken rullet, sa krenkelses­kulturen at bildet var uttrykk for rasisme. Men det er faktisk ikke bildet, men snarere syns­punktet om rasisme som er ­rasistisk. ­Bildet ville først vært rasistisk dersom gutten ikke kunne hatt en sånn genser på seg, og i så fall er det et uttrykk for at det fremdeles er noe galt med vår tenkning om andre raser.

I de situasjoner der det helt konkret er tale om krenkelser finnes det primært også et ­offer, og så lenge det mennesket ikke ber om hjelp, trenger du ikke gripe inn.

Moren til den brune gutten i genseren har for eksempel ­vennlig, men bestemt frabedt seg «hjelp» fra filmstjerner, ­andre berømtheter og ganske ­alminnelige mennesker som sto i kø for å gi uttrykk for sin ­krenkelse. Og så lenge dette er hennes og guttens holdning, så er ingen blitt ­krenket. Med mindre du vil beskylde gutten og moren hans for å være privilegieblinde.

Velutviklet nærtagenhet. 

Det behagelige med krenkelses­kulturen er at alle kan være med. Den krever ingen forutsetninger, den krever ingen ­forkunnskaper, og den krever ingen viten. Det eneste krenkelseskulturen ­krever er en velutviklet nær­tagenhet som man kan bruke til å sette til side selv strengt ­vitenskapelige argumenter fordi man ikke «føler» at ens motpart har rett.

«Jammen, jeg synes ikke det du sier stemmer», er faktisk ikke et argument når for eksempel solid forskning demonstrerer at man tar feil.

Og det behagelige med ­krenkelser er at de er identitetsskapende. Jeg kan kjenne meg selv og får et tilhørighets­forhold – vanligvis ofte imaginært – til en gruppe likesinnede. Jeg er noe fordi noen krenker meg. Det gjør meg godt. Det gjør bare ikke samfunnet som helhet godt, for min fornemmelse for å ha blitt krenket blir lett til et krav om at andre skal innrette seg etter hva jeg synes. Og det er toppen av egoisme.

Det er nemlig ikke noen grunn til å gå i flint bare fordi man ­mener at skiltene ved familievognen på danske tog er hetero­normative og sexistiske. Det kan jo være at de bare avspeiler v­irkeligheten. Og i tilfelle er det virkeligheten og ikke skiltene vi skal forandre.

Hemmer debatten. 

Krenkelseskulturen er svært skadelig for samfunnet, ytringsfriheten, den akademiske verden, ­pressens mulighet for å uttale seg, den offentlige debatt, utdannelsesinstitusjoner, kunsten og til og med alminnelig kommuni­kasjon. Fordi vi med våre krenkelser som omdreiningspunkt gjør våre ­private synspunkter til allmenngyldige regler, og dermed tar oss retten til å bestemme hva andre mennesker skal få lov til å mene, og hvordan de får uttrykke seg.

Og så egoistisk kan man altså ikke være i en verden hvor det skal være plass til 7,7 milliarder andre mennesker med hver sin mening. Synes jeg.

Første gang publisert på det danske nettstedet POV (POINT of VIEW). Gjengitt med tillatelse.