Verdidebatt

Kristensosialismen i 1968

I dette innlegget, som er en bearbeidet versjon av et foredrag, gir Pål Repstad en delvis personlig framstilling av hvordan kristensosialismen vokste fram i Oslos utdanningsmiljøer i 1968. De endringene som skjedde da, har hatt mye å si for kirkens sosialetiske profil senere.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

2018 er gått inn i historien. Mange refererer for tida til «kristne verdier» som om det skulle være en gitt størrelse og føre til blå stemmegivning. Jeg fristes til et tilbakeblikk. Femtiårsjubileet for sekstiåtterne er markert i 2018, med svært ulik vektlegging. Noen har trukket fram hippier og hasjrøyk, andre har sett revolusjonsromantikk og gryende autoritær marxistleninisme. Atter andre har hevdet at sekstiåttere har bidratt mer til individualisme og liberalisme enn til fellesskapsløsninger. Det siste er mulig, men vanskelig å måle. Jeg tror uansett at det er liberalistene som må ta hovedansvaret for liberalismen.

Mitt bidrag er noen betraktninger om framveksten av kristensosialismen i 1968. Jeg studerte samfunnsvitenskap og religion i Oslo fra 1966 til 1973, men bygger også på andre kilder. I 1991 skrev jeg en artikkel om framveksten av kristensosialismen blant studenter i 1968 og de første årene deretter, til et festskrift for Nils Johan Lavik. Mer om Lavik senere. Sosiolog som jeg er, sendte jeg i 1991 en spørreliste til venner og andre som hadde vært aktive kristne venstreorienterte i disse årene, og fikk 15-20 spennende svar.

Framveksten av venstrebevegelsen blant kristne var forankret mest i utdanningsmiljøer, først i Oslo, snart etter i Bergen, Trondheim, Stavanger og andre steder. Stavanger var viktig for dannelsen av Sosialistisk Venstreparti, men det kom senere, og her begrenser jeg meg til Oslo og 1968. Man kan prøve å finne generelle forutsetninger for venstredreiningen i forskjellige kristne miljøer, som for eksempel misjonsiver i bedehuskretser som ble utvidet til et u-landsengasjement, eller en religiøs totalpasifisme i pinsebevegelsen, som utviklet seg til en mer politisk kritisk vurdering av krig og fred. I noen bedehuskretser og frikirkemiljøer i industrimiljøer var det nærliggende å stemme Arbeiderpartiet. På Sørlandet gjaldt det Vennesla og Eydehavn. Noen kristne intellektuelle hadde vært forbundet med politisk venstreorientering, gjerne med pasifistisk tilsnitt. Det gjaldt biskop Kristian Schjelderup, aktiv i kampanjen mot atomvåpen, og planøkonomen og sosialisten Ragnar Forbech. Men det handlet om enkeltpersoner. Da Berge Furre i 1991 så tilbake til midt på 50-tallet, nevnte han et par studievenner til, men karakteriserte seg selv som «radikal einstøing» i det teologiske miljøet. Selv var jeg som Søgne-gutt med slektsbakgrunn i småindustri, kjøpmannskap og offentlig sektor nærmest forutbestemt til å bli venstremann – og var det i noen unge år. Men også innen partiet Venstre skjedde det en bevegelse retning venstre i disse årene. Mitt første demonstrasjonstog gikk en runde i Kristiansand sentrum høsten 1965, med hovedparolen «Fred i Vietnam». USA-vennligheten var så sterk at dette var en kontroversiell parole.

Våren 1966 var jeg leder i det kristelige studentlaget i Kristiansand. Min forankring i Laget ble kortvarig. Uten noe særlig kjennskap til gamle kirkefeider foreslo jeg å invitere den aldrende biskop Kristian Schjelderup som foredragsholder. Det slo dårlig an i Lagets sentrale ledelse. Det ble aldri noe av, og da jeg dro til Oslo høsten 1966, var det naturlig for meg å oppsøke den andre kristelige studentforeningen, Studenterforbundet. Både Laget og Forbundet ble preget av økende politisk engasjement i 1968. Aktivister i Laget i Oslo arrangerte stort debattmøte som reiste spørsmålet «Revolusjon i Guds navn?», men motstanden fra toppledelsen var sterkere i Laget. Imidlertid var det flere teologisk konservative ledere som tok vel imot den nye generasjonen. Redaktørene i Dagen og Vårt Land, Arthur Berg og Sigvart Riiser, åpnet spaltene generøst for skrivende 68-ere (et navn de fikk først mange år senere), og den mer liberale ukeavisen Vår Kirke, med Ove Hestvold som redaktør, ble også en viktig arena. Ikke noe av dette var en selvfølge. Det var nok av negative reaksjoner fra kirkelig hold. En residerende kapellan skrev i Vårt Land i 1968:

Vi som sitter i menighetsrådene, får årlig søknad om offer til Studentlaget og Studenterforbundet. For å unngå enhver misforståelse, ber jeg om å få klar beskjed om styrene i disse to lag tar klar avstand fra de kristne studenter som har latt seg påvirke av volds-psykosen.

Mange av impulsene til at kristne gikk mot venstre, hadde de felles med andre. USAs krig i Vietnam er nevnt. Borgerrettsbevegelsen i USA og drapet på Martin Luther King i april 1968 gjorde inntrykk. Samfunnskritikken var i stor grad basert på rettferdighets- og likhetsverdier, med nord og sør som motpoler. Det vokste fram en sterk erkjennelse av sammenhengen mellom vestlig rikdom og fattigdommen i den tredje verden. Det var UNCTAD-konferanse i New Dehli vinteren 1968, altså en konferanse i FNs organisasjon for handel og utvikling. Den satte søkelyset på at råvareprisene sank mens industrivareprisene steg. Forventningene om en ny økonomisk verdensorden var store, men resultatene magre. De rike bestemte over de fattige. Det var lesing av billigbøker av Franz Fanon og Georg Borgström som tente de fleste studentene, mer enn Marx-studier. Vi fulgte med på studentopptøyer i Berlin; Berkeley og Paris, men hovedinspirasjonen var Vietnamkrigen og verdens fattigdom. American Field Service, en organisasjon for utveksling av gymnasiaster, bidro utilsiktet til venstredreiningen på 1960-tallet. Mange kom hjem fra USA med erfaring fra raseskiller og antikrigsbevegelse. Ellers fjernet Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia i august 1968 for mange av oss enhver illusjon vi måtte hatt om den faktisk foreliggende kommunismen i Øst-Europa.

Det var også noen spesifikke forbilder for kristne. Kristne aktivister fra andre deler av verden betydde trolig mer som en generell inspirasjon enn med et detaljert teologisk og politisk program: Den tyske studentlederen Rudi Dutschke, den latinamerikanske geriljapresten Camillo Torres, de fattiges biskop i Brasil, Dom Helder Camara. Verden kom nærmere gjennom Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i august 1968. Her satte mange ungdommer sitt preg på møter og gudstjenester med kritikk av den rike verden, og kirkemøtet ble fyldig dekket i norske aviser. Ellers var det lav hippiefaktor blant kristenradikale studenter. Et og annet ølglass kunne forekomme, og Bob Dylans «Blowing in the wind» kom inn i allsang- og tregreps gitarrepertoar, men der holdt både Evert Taube og Alf Prøysen seg godt gjennom 1968.

I Studenterforbundet skjedde det et markant skille med programmet for høsten 1968, som hadde flere møter med sosialetiske temaer belyst fra venstre. Drivkraften framfor noen var den senere presten Rolf Berg, som var leder. Jeg satt i styret. Men det var forløpere. Forbundet sluttet seg til Norsk aksjon mot apartheid (senere Fellesrådet for det sørlige Afrika) i 1965.

Et annet utgangspunkt en kan ta er den såkalte Lavik-gruppa, en uformell gjeng som kom sammen fra tidlig i 1967. Navnet kom av at psykiateren Nils Johan Lavik var sentral i kraft av alder og visdom. Lavik hadde da en nesten metusalemsk alder på rundt 35 år. De andre i gruppa var mellom 20 og 25. Her møtte senere kjente navn som Rune Slagstad, sosiologen Fredrik Engelstad og historikeren Jardar Seim. Alt i 1967 kom et temanummer av det ærverdige tidsskriftet Kirke og kultur om ny-pasifismen, nytenkning om krig og fred, med bidrag fra flere medlemmer. Det mest synlige produktet fra denne gruppa var en Pax-bok som ble skrevet i 1968 og utkom våren 1969 med tittelen Deilig er jorden? Undertittelen var En gruppe unge kristne om kirken, samfunnet og revolusjonen. Det sterke omslaget provoserte noen: Et tradisjonelt Jesus-bilde, med Jesus iført tornekrone – og gassmaske. Jeg skrev en artikkel kalt «Moralisme og sosial endring» i boka, der jeg kritiserte kristen moral for å være for individorientert og for lite opptatt av samfunnsstrukturer. Da boka kom ut våren 1969, hadde jeg meldt meg inn i Sosialistisk Folkeparti. Det var blitt enklere da, syntes jeg og andre, for SFs ungdomsorganisasjon SUF marsjerte bokstavelig talt ut av SF på landsmøtet i februar 1969, med sin sympati for maoisme og et mye sterkere marxistisk og ikke minst leninistisk preg enn moderpartiet.

Frikirkelig studentunion i Oslo ble et lite, men viktig miljø i 1968. Krumtappen her var pinsevennen John-Willy Rudolph. I 1991 så han tilbake på en reise han hadde gjort i Europa i 1967. I Italia opplevde han kontrasten mellom fattig og rik spesielt sterkt: «Første mai i Roma ‘skjønte’ jeg at jeg var sosialist – og oppsøkte et første mai-tog.» Noen andre miljøer i Oslo må nevnes: Det var kristne studenter på Filosofisk institutt på Blindern, og de tok del i debatten der. Teologisk fakultet på UiO og Menighetsfakultetet var også livlige debattarenaer, og på et praktisk plan var Ungdommens sosialteam i Oslo Indremisjon (nå Kirkens bymisjon) et miljø der konkrete erfaringer med fattigdom virket til å skyve i retning venstre.

Studentersamfunnet i Oslo var en viktig arena i 1968. Under slagordet «Høsten er rød», en ironisk vri på det maoistiske «Østen er rød», ble sosialisten Tore Linné Eriksen valgt til leder for høstsemesteret. Han hadde bidratt til Lavik-gruppas Kirke og kultur-hefte om krig og fred året før, og med seg i styret hadde han flere kristensosialister. Over 1000 var på generalforsamlingen, og det kristne innslaget fikk mye oppmerksomhet i pressen.

SF var mest nærliggende som partivalg. Mange var partiløse, ganske få gikk inn i det som etter hvert ble AKP med sin frontorganisasjon Rød Front. Noen få fant en nisje i Venstre, noen færre i Senterpartiet, andre ville reformere Kristelig folkeparti innenfra. Det var ikke så lett den gangen heller. Men avstanden mellom KrFs ungdom og SFs var ikke så dramatisk i disse årene – den problematiske abortstriden kom først med full tyngde utpå 70-tallet. Arbeiderpartiet var lite aktuelt for oss. Fram mot folkeavstemningen i 1972 dominerte bildet av en koalisjon mellom Høyre og AP for å få Norge inn i EEC. I 1971 ble det likevel holdt et par kontaktmøter mellom noen kristne sosialister og Norges kristne arbeideres forbund, en organisasjon som var knyttet til Arbeiderpartiet og etter hvert mest drev med bedriftsandakter. Interessen fra kristne sosialisters side hadde mye å gjøre med en beklemmende følelse av en sosiologisk begrensning: De kristne sosialistene var jo mye mer av en studentbevegelse enn en arbeiderbevegelse. Kontakten førte ikke fram, tvert om tok Arbeiderpartiet enda mer kontroll over NKAF.

Denne oversikten over ulike miljøer og partitilknytninger må ikke tolkes dithen at de kristne sekstiåtterne var skarpt atskilte i ulike båser. Det var mange avskygninger, teologisk og politisk, men ikke ferdige konstellasjoner. Det var samtaler og vennskap på kryss og tvers. De fleste aktørene var tidlig i tjueårene. De var på leiting og hadde få posisjoner å forsvare. Først i ettertid er det mulig å identifisere noen teologiske trekk. Når jeg gjør det nå, har jeg følelsen av å drive en form for etterpåklokskap som ikke helt samsvarer med dynamikken i det vi opplevde.

Vi har sett at mange av trekkene i samtida som fikk kristne til å gå retning venstre, ikke var spesielle for kristne. Det gjorde sitt til at kristne venstreorienterte sjelden tenkte at det fantes en kristen spesialinnsikt i politiske spørsmål. Denne tenkemåten var god å gripe til for kristne som gjerne ville fortsette å være kristne, men tenkte mer radikalt om samfunn og politikk. Det var situasjonsanalysen som var forskjellig, ikke troen eller politikken. Mange brukte en slik tankegang om kristendom og politikk mot det de så som KrFeres tendens til å fremstille deres egen politikk som spesielt kristelig. Vi ble provosert – som noen har blitt også i 2018 – av konservative KrFere, som nesten mekanisk refererte til kristne verdier, som om å nevne dette begrepet skulle være et argument i seg selv, uten å gå inn i en konkret analyse. I 1968 minte vi flittig om hvor mye som gjennom historien har vært kalt kristne verdier, og som i ettertid har framstått som pinlig – fra slaveri til imperialistisk krig. Tankegangen ble også brukt som argument for å kunne samarbeide om felles politiske løsninger på tvers av livssynsgrenser. Vi minte gladelig om at parlamentarismen ble innført i Norge gjennom en koalisjon av bedehuskristne på Vestlandet og gudløse sakførere på Østlandet. Det var heller ikke så sjelden en kunne høre kristensosialister si at de var verdikonservative, og var blitt sosialister for å verne verdier som kapitalismen raserer.

I 1968 og de første årene etter brukte mange teologisk interesserte kristne sosialister den lutherske toregimentslæren for å tilrettelegge forholdet mellom kristentro og politikk. Denne lutherske konstruksjonen fra 1500-tallet lærer at Gud styrer verden på to måter. I det verdslige regiment eller område er mennesker med klok fornuft– også ikke-kristne – Guds redskap på jord. For det andre handler Gud gjennom det åndelige regimente, for å frelse mennesker. Her er Guds redskaper ord og sakrament. Toregimentslæren tjente som et forsvarsverk på to fronter: Mot å kristianisere politikken, og mot å gjennompolitisere kristendommen. Denne læren kom mer i bakgrunnen blant nye generasjoner av politisk radikale kristne utover på 70-tallet. Den ble vel litt bokholderaktig pedantisk: Nå er du overfor Gud, og nå er du overfor mennesker. Men i en kort fase spilte den en viktig rolle for teologisk interesserte kristne venstreorienterte. Det må tilføyes at mange kristensosialister hadde en begrenset interesse for teologi. Praktisk gudstjenesteliv med faste ritualer betydde noe for mange flere. I 1969 måtte fredagsmessene i Forbundets lokaler i Universitetsgata flytte fra det lille kapellet som Kristian Schjelderup hadde innredet på 20-tallet over til storsalen. Det kunne komme nær hundre på messene.

Hvordan fortoner de kristne sekstiåtterne seg fra en sosiologisk synsvinkel? I 1968 var andelen menn i høyere utdanning 70 prosent, og vi var neppe verre enn mange andre miljøer den gangen, men mannsdominansen var tydelig, særlig når en ser på debattene. Det er pinlig å tenke tilbake på at bidragsyterne til Deilig er jorden? var ti unge menn, uten at vi syntes det var spesielt pinlig den gangen. Mange dyktige jenter var aktive på møtene, men det var stort sett menn som skrev i avisene. Feminismen kom for alvor først litt etter 1968, både i kirkekretser og generelt.

«For mye artium og for lite bitterhet,» sa forfatteren og SF-eren Georg Johannessen en gang om studentradikalismen. Uten tvil hadde mange studenter middelklassebakgrunn, mange også akademikerforeldre. John-Willy Rudolph med sin arbeider- og pinsebakgrunn påpekte dette da han tenkte tilbake i 1991. Han fastslo at det var et skille «mellom unge fra øvre middelklasse og teologisk mer liberale miljøer, og med den selvsikkerhet det gir å ha far med universitetsbakgrunn – og unge fra lavere middelklasse og arbeiderklasse, med teologisk konservativt utgangspunkt og den usikkerhet det gir å skulle være den første i familien som går på universitetet». Nå skal det tilføyes at det også blant kristne sosialister var en god del med arbeiderklasseoppvekst, og som var den første generasjonen som søkte universitetet. Dette var en tid da tilstrømningen til høyere utdanning økte og ble demokratisert.

Jeg slipper taket i den videre utviklingen, politisk og organisatorisk. Bare en kort refleksjon om hvor det ble av de kristne venstreorienterte senere: Jeg har truffet mange av dem som politisk aktive, ikke sjelden som SVere i kommunestyrer. Det kan ha å gjøre med min egen omgangskrets, men jeg tror det er en realitet. I kirkelig sammenheng har jeg en kanskje litt tilspisset hypotese: Sekstiåtterne gikk enten inn i kirkelige lederposisjoner, eller de gikk i kirkelig passivitet og sluttet seg til den store hopen av privatkristne i Norge – de som har en Jesus-tro og bruker ritualene fra dåp til gravferd, men ellers er lite å se i kirken. I alle fall er det påfallende hvor mange sekstiåttere som har inntatt lederposisjoner, særlig i Den norske kirke. Det gjelder bispekollegiet, det gjelder mange kirkelige råd og utvalg, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Dette går tydelig fram av den boka som kom i høst om endringer i kirkelivet de siste femti år, boka med tittelen Da Gud skiftet mening, av Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen. Særlig Den norske kirke har endret seg fra å se på et smalt utvalg av såkalte kristne hjertesaker i politikken til et samfunnsengasjement som strekker seg fra sentrum og retning venstre. En ny studie fra Trygve Gulbrandsen ved Institutt for samfunnsforskning dokumenterer den nye situasjonen. Intervjuer med norske eliter viser at få i den kirkelige eliten stemmer Høyre (10 prosent) og ingen stemmer Fremskrittspartiet. Og den kirkelige eliten ligger svært høyt på listen når det gjelder skepsis til sosial ulikhet. Nå er definisjonen av «kirkelig elite» etter min mening for smal her, avgrenset i hovedsak til biskoper, proster og kirkeråd i Den norske kirke. Å inkludere de frikirkelige lederne og organisasjonslivet ville ha nyansert bildet. Men uansett, forandringen er en realitet, og det er de kristne sekstiåtterne som i stor grad har ledet an både nasjonalt og lokalt. Det er så en aldrende sekstiåtter kan bekymre seg for hvordan det skal gå med den kirkelige sosialetiske bevisstheten når alle i vår generasjon snart har gått av med pensjon, men akkurat det blir vel litt gammelmannsaktig. Så jeg slutter her.

Litteratur

Pål Repstad: Mangfoldet bak sekstiåttermytene, i Henry Notaker og Willy Pedersen (red.): Sykdom, sjel og samfunn. Festskrift til Nils Johan Lavik. Pax 1991.

Trygve Gulbrandsen: Elites in an Egalitarian Society. Palgrave MacMillan 2019.

Pål Repstad er professor emeritus i religionssosiologi ved Universitetet i Agder. Dette innlegget er en forkortet og redigert versjon av et foredrag i UiAs lørdagsuniversitet i Kristiansand i november 2018

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt