Kjell Grandhagen

Tidligere etter­retningssjef
1

Turbulens overalt - en geopolitisk nyttårskommentar.

Hva skjer når våre felles verdier og normer forvitrer?

Publisert: 7. jan 2019

Jeg har siden jeg ble pensjonist for tre år siden fått muligheten til å jobbe med det jeg finner absolutt mest ­interessant – internasjonal ­politikk og de store grunn­legg­ende globale spørsmål. Dermed har jeg måttet følge tett utviklingen i og mellom land og om­råder som USA, Kina, ­øvrige Asia, Russland, Midtøsten, ­Latin-Amerika og Europa.

Men når nå 2018 går inn i ­historien har jeg de siste ­dagene valgt å reflektere over det som står over de konkrete hendelsene­ i geopolitikken – settet av internasjonale skrevne og uskrevne­ regler og normer – og ikke minst det verdisett som har vært ­styrende på betydelige deler av kloden vår. Skjer det en alvorlig forvitring der ute, og hvordan står det egentlig til her på hjemmebane? La oss stille oss følgende spørsmål:

– Taper demokratiet terreng – og i så fall hvorfor?

– Hvorfor vinner autoritære ­styrer aksept og respekt?

– Hvor ble det av troen på at bredt internasjonalt samarbeid – globalisering – er bedre enn alenegang?

– Hvorfor er det blitt greit at ­verdens ledende statsleder syste­matisk lyver?

– Hvorfor aksepterer mennesker kloden rundt å bli manipulert med falske nyheter?

Demokratiet. 

Gjennom mange­ tiår har arbeidet for styrking av demokratiet i land verden rundt vært en hovedprioritet. USA har sammen med Europa og en del andre land gått i bresjen for dette. En demokratisk utvikling har ofte vært koblet til ­bistand og deltagelse i flernasjonalt samarbeide. I en lang ­periode ga innsatsen resultater. Et stort land som India har kommet langt, det var gode håp for Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, Øst-Europa har i stort valgt demokratiet. Det samme­ har mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Men i de senere årene ser vi klare tegn på at demokratiet trues­ innenfra selv i «demokratiets grunnfjell» – USA, land i Europa, og en rekke andre land rundt om i verden der demokratiet har vært vurdert å stå rimelig sterkt. Hva mener jeg så med at demokratiet trues? Demokratiet lever ikke av formuleringer i en konstitusjon alene. Som system avhenger demokratiet at det ­leves i det daglige – og det krever at noen forutsetninger innfris. Noen av disse er:

Politisk engasjement i befolkningen.

Tilstrekkelig tillit mellom ­befolkning og politisk elite.

En rimelig opplyst befolkning som kan ta informerte valg.

Og det er på disse punktene det har gått galt både i USA og flere europeiske land. I USA hadde­ tillitskollapset mellom eliten i Washington og befolkningen utover i landet oppstått over tid. Særlig var velgerne misfornøyde med «krigstilstanden» mellom de to partiene i kongressen, som ledet til manglende beslutninger i viktige saker, og inntrykket av «korrupsjon» blant politikere i en lekegrind fylt av titusener av lobbyister. Vanlige arbeidere opplevde null lønnsvekst på tyve år, mens næringslivsledere og investorer stakk av med enorme formuer.

Resultatet ble valget av noe helt nytt i 2016 – en eiendomsmogul i stedet for en erfaren ­politiker. Han kan neppe sies å ha bidratt særlig til styrking av demo­kratiet, men tiljubles fortsatt av en kjernegruppe på 40 prosent av landets velgere. Trumps leder­stil – som jeg kommer tilbake til – kombinert med hans alvorlige angrep på den fjerde statsmakt, mediene, bidrar på en alvorlig måte til undergraving av det amerikanske demokratiet. Det samme gjør hans mang­lende respekt for tredelingen av makten mellom ham selv – den utøvende makt, Kongressen – lovgiverne og kontrollørene, og påtalemyndighet/rettsapparat. De konstitusjonsbestemte demo­kratiske ­institusjonene lever nok trygt videre – da er det langt verre­ levekår for interessen for og muligheten til å levendegjøre folkestyret i praksis.

Også i Europa utfordres demo­kratiet. EUs overnasjonale ­karakter har vært en forutsetning for å realisere et sterkt ­Europa gjennom mange tiår, men utfordret etter hvert innbyggerne­ i en rekke medlemsland. De ­syntes integrasjonen hadde gått for langt, at byråkratene i Brussel og detaljdirektivene ble for mange­ – og at nasjonalstatens demokratiske institusjoner hadde­ tapt for mye innflytelse. Denne­ holdningen fikk avgjørende innflytelse for utfallet av britenes folkeavstemning om Brexit, som også hvilte på andre demokratirelaterte faktorer. I ettertid må det eksempelvis være lov å spørre seg om klokskapen ved å avholde en folkeavstemning mellom to alternativer der det ene er godt kjent av alle velgerne ned til minste detalj, nemlig fortsatt medlemskap, og det andre – exit – der overhodet ingen av konsekvensene var kjent. Har en slik beslutningsform noe med ­demokrati å gjøre i det hele tatt? ­Eller var det bare et meningsløst resultat av en uforsonlig maktkamp innad i regjeringspartiet?

I Frankrike var velgermassen så grunnleggende lei den politiske eliten at de ved siste ­presidentvalg vraket de ­store partiene på høyre- og venstresiden til fordel for en «sentrumsbevegelse» under Emmanuel Macron. Han kom til makten gjennom et valgskred, og fikk også med seg en nasjonal­forsamling som sikret støtte til et omfattende ­reformprogram. Men velgerne – som bare ville ha noe annet og nytt – hadde nok ikke helt fått med seg at en stemme til den godeste Macron også var en stemme til et kraftfullt økonomisk innstrammingsprogram. Tæring etter næring. Derfor varte det ikke lenge før Macron – som alle hans forgjengere – sank til bunnivåer hos menings­målerne. Og da titusener av «gule vester» trakk til gatene, var ikke engang Macrons solide mandat fra ­valget nok til stå imot. Men er det ­demokratiet – i valg – eller «­gatas parlament» som seirer?

Over hele Europa skyller ­bølger av populisme og nasjonalisme på tvers. Populismen frir til det kortsiktige og enkle i en rekke spørsmål i spennet fra miljøpolitikk til økonomisk politikk. Nasjonalismen dyrkes langt utover det som er nødvendig for å fastholde nasjonal identitet og kultur, og blir fort til en kraft for fremmedhat, proteksjonisme og isolasjonisme.

Her i Norge står demokratiet­ fortsatt sterkt. Institusjonene er sterke, partiene er sterke og mediene har en relativt sterk og trygg posisjon. Men det betyr ikke at de ikke er under press. Også her er det tegn til avstand mellom den politiske eliten og folket, og jeg ser tegn til en svekkelse av medienes evne til grundig og kritisk gjennomgang av maktens kriker og kroker. Det gir også her grunnlag for fremveksten av nye, uautoriserte og tvilsomme kilder for informasjon. Da kan resultatet fort bli en dårligere informert velgermasse – et svakhetstegn for et levende, funksjonsdyktig demokrati.

Det autoritære. 

Parallelt med demokratiets tilbakegang hos tradisjonelle «demokratiske» klipper i Europa og USA, vokser troen på det autoritære frem mange steder på kloden. Autoritære regimer er selvfølgelig slett ikke noe nytt – det nye nå er at en autoritær trend synes å få innpass i land som fra før hadde valgt å følge en vei mot demokratiet.

Dessverre har Donald Trumps inntog som amerikansk president også her en sterk betydning. Presidenten har valgt å erklære pressen som en «fiende av folket». Det er alvorlig. Den slags kjenner vi fra før bare fra samfunnssystemer svært ulikt det amerikanske. Han nytter karakteristikker om politiske motstandere, statsledere, næringslivs­ledere og andre, som representerer et lavmål som selv vanlige mennesker ville vegre seg for. Som allerede nevnt respekterer han heller ikke intensjonen i det konstitusjonelle maktfor­delingsprinsippet som er så viktig for å balansere makten mellom demokratiske institusjoner som passer på hverandre. Trumps autoritære trekk er ­alvorlige for USA, men minst like alvorlige fordi en rekke andre land opplever hans opptreden som en legitimering av en mer «autoritær» styringsform, som også de derved kan adoptere.

Det er nettopp dette vi har sett synliggjort ved valget i Brasil der sterkt autoritære Jair Bolsonaro fikk solid oppslutning ved ­valget nylig. Hans forbilder? Donald Trump og tidligere militærdiktatorer! Det er også det vi ser i Tyrkia­, der Recep Tayip Erdogan­ har tiltatt seg autoritære fullmakter, fengsler ­opposisjonelle og journalister, og begrenser ytringsfriheten. Og vi ser det i Saudi-Arabia – et tradisjonelt konservativt og forsiktig Gulf-monarki, som plutselig ser det legitimt å drepe og partere en kritisk journalist i et tredjeland – og så langt synes å kunne ­komme unna med det. Og så har vi Russland, som bare blir mer og mer autoritært. «Ytre fiender» brukes som skalkeskjul for repressive grep mot egen befolkning, men også noe så alvorlig og dramatisk som å ta livet av personer i Storbritannia – med nervegass! Kina internerer hundre­tusener av muslimske uigurer for å ­«omskolere» dem, og statsledere i mindre land i Asia, Afrika og Latin-Amerika ser at de nå kan stramme tøylene uten alvorlig­ kritikk fra det inter­nasjonale samfunn.

Hvorfor autoritære grep får økt aksept er et spørsmål med flere svar. Dels er svaret å finne i de samme mekanismer som svekker demokratiet – nemlig den manglende troen på den politiske­ elitens evne til å gjøre det som er best for landet. Når maktkamp og rivalisering blir viktigere enn å løse de grunnleggende samfunnsproblemene, vokser lysten til å prøve noe annet – den sterke mann som kan «drenere sumpen», gjenopp­rette lov og orden, ta beslutninger og få dem iverksatt. Men det er heller ingen tvil om at det her er en internasjonal påvirkning: Når store land som USA, Kina og Russland lefler med det autoritære, og selv alvorlige menneske­rettsovergrep ikke får konsekvenser, skaper det et ­klima i mindre utviklede land for å ofre grunnleggende verdier på fremgangens alter.

Globalisering og multinasjonalitet har vært internasjonale hovedtrender gjennom hele etterkrigstiden­. Som system har globaliseringen sikret gjensidig kontakt og avhengighet mellom land på tvers av jordkloden, virket stabiliserende og fredsskapende – og med det lagt grunn-
laget for en bred økonomisk vekst. Den har vært sterkest i den industrialiserte verden, men har også dratt med seg fremvoksende økonomier – noe Kina er det beste eksempelet på. Utvilsomt har også globaliseringen åpnet muligheter for en del av verdens fattigste land – i alle fall sammenlignet med alternativet – en rendyrket proteksjonisme fra verdens rikeste land. Likevel har paradoksalt nok nettopp dette vært hovedankepunktet fra anti-globalistene i USA og Europa­: De mener globaliseringen har skylden for at arbeidsplasser har gått tapt og at lønningene er lave. Noe sant er det sikkert i det, men det er lett å komme med slik kritikk når man ikke kjenner hva konsekvensene av alternativet – proteksjonisme – ville vært gjennom de siste 70 årene.


Trump anfører. 

Minst like alvorlig­ som anti-globaliseringen er svekkelsen av det multinasjonale samarbeidet. Også her er Trumps USA selve anføreren. Trump har trukket USA ut av både Paris-avtalen om klima og miljø og TPP-avtalen om økonomisk samarbeid i Stillehavsområdet. Han reduserer kraftig USAs bidrag til FN og er sterkt kritisk til EU og de økonomiske institusjonene WTO, IMF og WB. Og han sår betydelig tvil om NATO som kollektiv sikkerhetsinstitusjon. I sum gir alt dette bane-
sår til ideen om at «sammen står vi sterkere» – en idé som har gjennomsyret vår del av verden gjennom mange tiår.
Trump evner selvfølgelig ikke å velte multinasjonalt samarbeid alene, men hans påvirkning bør ikke undervurderes. Over tid blir det vanskelig å enes om klimamål mellom andre land, hvis USA ignorerer sitt ansvar. Det blir heller ikke enklere å håndtere en volatil verdensøkonomi uten sterke felles økonomiske samarbeidsinstitusjoner. Og når Trump sår tvil om NATOs sikkerhetsgarantier, kan det sette dype spor i en allianse som bygger på nettopp det.


Resultatet av anti-globalisering og mindre multinasjonalitet blir en annerledes verdensorden. Den kan enten bli dysfunksjonelt multipolar eller ikke-polar. Med det mener jeg at mens vi har vært vant med både en stabil bi-polar verdensorden under den kalde krigen og en forutsigbar, unipolar orden med USA som verdenspoliti, vil det vi nå går inn i være mindre forutsigbart og dermed langt mindre stabilt. Risikoen for mellomstatlige og interne konflikter øker, samtidig som evnen til å forhindre eller stanse dem forvitrer. Trump vil ikke bry seg dersom konfliktene ikke utfordrer USAs grunnleggende sikkerhetsinteresser, det vil neppe Russland eller Kina heller – og Europa er for impotent å regne både hva gjelder politisk evne og militær kapasitet.


For de små landene i verden, som Norge, er denne utviklingen ytterst alvorlig. Små land blir kasteballer i et spill mellom «de store gutta». Forutsigbarheten blir lav – og med det næringslivets risikovilje. Aller verst blir det for de fattigste landene som får det enda vanskeligere med å utvikle sin økonomi, skape virksomhet og sysselsette en hurtig økende befolkning. Den sterke teknologiutviklingen i den industrialiserte­ verden forsterker også denne utfordringen. I en fattig migrasjonsdebatt her hjemme – som ofte fremstår som en slags «suppe på en spiker» – kan det være nyttig å minne om hovedårsaken til migrasjonsstrømmene vi vil stå overfor de kommende tiårene – nemlig en verdensorden som skaper mer uro og konflikt, mer grobunn for terror og har gjort det nærmest umulig å sysselsette den ­voksende befolkningen i verdens fattigste land. Den utviklingen er ikke skapt av de fattigste landene, men av de sterkeste og rikeste – de som setter «xxxxx first» foran alt annet.


Løgn og fanteri. 

Heller ikke det at statsledere rundt om i verden lyver er noe nytt. Noen leder repressive, totalitære regimer, og kan bare overleve gjennom systematisk løgn og villedning overfor egen befolkning. Det gjør også autoritære ledere valgt gjennom mer eller mindre demokratiske­ prosesser. Det nye er at lederen av verdens mektigste og rikeste land – president Donald Trump – nå systematisk har valgt løgnen som våpen i sitt lederskap. Amerikanske medier påviser at han bare gjennom det andre året av sin presidenttid velger løgn og usannheter i sine taler og twittermeldinger tusenvis av ganger. Hvordan i all verden er dette mulig­? I andre vestlige demokratier – og tidligere trolig også i USA – ville én løgn alene kunne vært nok til å felle statslederen. Når Trump nå daglig lyver fører det knapt til et skuldertrekk, og truer på ingen måte hans posisjon. Hans grunnfjell av velgere – 4 av 10 amerikanere – synes det er helt greit: Han er den han er!


Trump har som nevnt utpekt mediene til «folkefiende nr. 1». Han er ingen politiker og forstår ikke politikkens mekanismer og språk. Han er fortsatt forretningsmannen som gjør avtaler. Han veksler mellom å true og stryke folk etter hårene. Han er etter eget sigende «forelsket» («we fell in love») i Kim Jung Un (!) og kaller Elisabeth Warren «Pocahontas­». Han ønsker å være elsket av folket – derfor må han daglig fortelle seg selv og verden rundt ham at «det er jo slik det er». Når andre rundt ham sier sannheten om «Keiserens nye klær», blir han rasende­ og går til kraftig motangrep – gjennom personlige, stygge karakteristikker­ av sannhetens budbærere. Etter hvert har han gitt opp håpet om at andre skal si noe pent om ham – da står det bare én igjen til å gjøre det – ham selv. Og i iveren etter å få sagt alt det pene som sies burde, er det tydeligvis lett å smøre på litt ekstra; «the best ever», «the largest crowd ever», «they all love what I’m doing», «it’s all the other’s fault». Og har løgnen blitt sagt én gang, kan den jo gjentas hundre ganger – da blir den jo til slutt en sannhet! Det hele blir heller ikke bedre av at Trump ikke leser dokumentene han blir forelagt, henter sitt verdensbilde fra et tendensiøst talkshowprogram på erkekonservative Fox News, og sparker alle de kloke hodene som ikke banker hælene sammen og sier «Yes Sir. Brilliant Sir!» til alle hans underfundige påfunn.


Så langt har løgnene ikke fått noen som helst konsekvens. Det kan de få når Representantenes Hus forrige uke skiftet fra Republikansk til Demokratisk kontroll. Kongressen er ikke bare USAs lovgiver – men også politikken­s vaktbikkje. For mange fremstår det nok som et paradoks at du kan få mange års fengsel for en liten løgn til politiet, mens det er helt greit som president i USA å lyve tusenvis av ganger til sitt eget folk. Forstå det den som vil!


Men Donald Trumps fantasiverden er ikke bare et internt amerikansk problem. Dette har resonans også rundt om i verden. Igjen bidrar det til å legitimere løgn som våpen i langt mindre utviklede samfunn enn USA. Men det bygger også opp under den usikkerheten Trumps ­vinglende og uforutsigbare lederskap­ representerer­ for andre statsledere verden rundt. Hvordan kan du stole på en statsleder som verken er informert, har et snev av forutsigbarhet eller et glimt av vanlig folkeskikk?
«Fake news». I det verdens-
bildet jeg har tegnet ovenfor, preget av demokratiets svekkelse, det autoritæres fremmarsj, globaliseringens og multinasjonalitetens tilbaketog, og løgnens legitimitet, kan det neppe forundre at skillet mellom sannhet og usannhet viskes ut. De tradisjonelle medienes stilling har over tid blitt svekket – også her til lands. Mens statsforvaltningens, næringslivets og organisasjonenes informasjonsavdelinger vokser til enorme produksjonsmaskiner, evner pressen i stadig mindre grad å være det uavhengige, gravende og kontrollerende­ redskap det skal være inn i maktens irrganger – på vegne av alle oss andre. Allerede i dette blir fort den fulle og hele sannhet et offer, med risiko for at kritikkverdige forhold bortforklares eller­ overforklares slik at innholdet fordunster.


Fremmede stater. 

Svekkelsen av de klassiske mediene åpner for nye kanaler. Dels skapes de av eliten selv – for å styre medie-
bildet. Da kan man velge hva man vil fokusere på og ha debatt om – i stedet for det som virkelig er viktig og som opptar oss alminnelige borgere. Dette kan fort utvikle seg til en demokratisk utfordring. Men dels drives også de alternative kanalene av helt andre aktører – fremmede stater, interessegrupper og kriminelle – som vil påvirke våre samfunn slik de ønsker det. Og de bruker akkurat de kanalene du og jeg bruker mest: Facebook, Twitter, Instagram. Der etablerer de seg under falsk flagg og setter inn massive, målrettede angrep gjennom grupper og nettverk som jobber for bestemte spørsmål. Og de lykkes. Når vi brukere ser en «sannhet» gjentatt nok ganger blir den stadig mer sann – og våre valg påvirkes etter­ hvert. «Meningssvindelen» blir over tid så omfattende at den får nasjonale og internasjonale konsekvenser – slik vi har sett det blant annet i USA og Europa. Over tid kan det bli nærmest umulig å skille mellom sannhet og usannhet på de kanaler­ de fleste av oss henter informasjon fra.


Går det an å gjøre noe med dette? Det gjør det. Men vi står igjen overfor dilemmaet mellom personvern og ytringsfrihet på den ene siden og nasjonal sikkerhet og fellesskapets interesser på den annen. Her må det imidlertid være mulig å skille snørr og bart. Ytringsfriheten skal kunne­ strekkes langt, men ikke så langt at våre samfunns sikkerhet og demokratiske grunnverdier trues­. Heller ikke beskyttelsen av den enkeltes personlige integritet­ kan strekkes så langt at vår nasjonale sikkerhet trues. Da mister vi proporsjonene over hva det vil si å være et samfunn. Men her finnes det også løsninger som fremstår som høyst akseptable. At verdenssamfunnet er velsignet med de mulighetene for global kommunikasjon og integrasjon internettet har skapt, betyr ikke at det ikke kontinuerlig må ettergås, og at det om nødvendig må treffes tiltak. Verdens land må stille krav til internettleverandørene og kanalene som opererer der – frivillig selvjustis blant dem er bedre enn offentlige reguleringer. Og vi som brukere må oppdra oss selv til kritiske nyhetslesere, lære oss kildekritikk og ikke kaste oss på det første og verste ryktet.


Under press. 

Er det noen sammenheng i alt dette? Tja, si det. Jo det er noen fellesnevnere. Normer og verdier er under press. Nyhetsbildet akkurat nå drives av nye avsløringer i amerikansk politikk, truende handelskrig, et Europa i kaos og konflikter i Midtøsten. Men bak disse – og utallige andre – nyhetshendelser er det noe som kanskje burde bekymre oss mer enn akkurat det som skjer nå eller kan skje i morgen. Nemlig det at vår lille­ klode, sammenvevd som den fortsatt er, er i ferd med å rote til det settet av normer og verdier som gjennom tiår har fått lov til å dominere vårt ellers konfliktfylte samkvem.


Demokrati er krevende – det tar tid, gir ikke alltid de mest kosteffektive løsningene og kan av og til endog virke splittende. Men det er fortsatt den mest fremtidsrettede styreform verden har kommet opp med – fordi den sikrer både flertallet og mindretallet muligheter og innflytelse, og fordi det bygger på individets frihet og grunnleggende rettigheter. Derfor er det bekymringsfullt når demokratiet kommer i vanry i vestens største demokratier, og når i dag autoritære stater stopper opp på veien mot mer demokrati og snarere reverserer utviklingen.


Det er også urovekkende når stormaktene i tur og orden gjør som Peer Gynt og «blir seg selv nok». Når multinasjonale institusjoner svekkes, svekkes også troen på at felles vekst i lengden gir mer enn vekst hver for oss. Og det er direkte farlig når skillet mellom løgn og sannhet viskes ut – drevet av verdens mektigste statsleder. Det legitimer samtidig begrepet «falske nyheter» som over tid truer både vår sikkerhet og demokratiske stabilitet.


Dette sammenfallet av faktorer gjør også beslutningsprosessene mer kortsiktige. Jo mer fremtredende populismen blir som politisk drivkraft, jo viktigere blir det å fôre befolkningen med kortsiktige tiltak som løser utfordringene der og da. Dermed ofres de gode og avgjørende­. langsiktige beslutningene på demokratiets­ alter. Det viktigste og mest alvorlige eksemplet på dette er tiltak mot klimaendringene som truer våre samfunn – ikke i morgen – men for fremtidens generasjoner.
Jo, det er sammenhenger her. Kanskje bør vi heve blikket litt oftere og bekymre oss litt mer for bakteppet for det som skjer i verden – enn for de trivialitetene som stort sett dominerer hverdagens avissider og samtalene rundt lunsjbordet.


Godt nytt år!

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1988 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1174 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1159 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 952 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 753 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 640 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere