Stian B. Kilde Aarebrot

108

Forandre verden på ren rutine

Du tenker deg ikke frem til en ny måte å leve på. Du lever deg frem til en ny måte å tenke på.

Publisert: 4. jan 2019

I disse tider, og i noen måneder frem i tid, vil et hav av folk som gikk inn i det nye året med diverse forsetter, kjenne på det alle mennesker til alle tider har kjent på: gapet mellom ideal og hverdag. Én ting er å tenke det, ville det, ja, proklamere for Gud og hvermann, men gjøre det? Over tid? Det er som om det er noe inni oss som stritter imot, som ikke vil spille på lag med våre gode intensjoner. Vi lystrer rett og slett ikke oss 
selv.

Det gode som jeg vil. 

Innsikten om dette er ikke akkurat ny. I Bibelen skriver Paulus: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Hvorfor er det sånn? Hvordan kan jeg, med alt jeg har lært etter samlivskurs, terapitimer og bøker om å kommunisere riktig, allikevel rope til min elskede kone at hun er sånn og sånn, alltid, før jeg snur på hælen og smeller døra igjen bak meg? Og hvordan kan vi uffe oss over kyllingers uverdige liv, omtrent samtidig som vi strener bort til kjøttdisken når lukten av nygrillet kylling på tilbud når nesa vår?

Vi har lest og sett dokumentarer om tekstilarbeidere på den andre siden av kloden, som under uverdige forhold og til avskyelig lav lønn syr klær til oss i 12, 14 og 16 timer om dagen, uten at det ser ut til å endre handlevanene våre i nevneverdig grad. Vi vet hva som skal til for å gjøre noe med jordens temperaturstigning, men flyr langt mer enn kloden tåler, og så sukker vi oppgitt over oss selv, før vi rister det av oss med et stykke kyllingpizza på Manhattan. Far, tilgi oss, for vi gjør ikke hva vi vet. Isteden er vi hellig overbeviste om at «I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv – trur 
eg.»

Gamle-Adam. 

Hvorfor tar vi oss ikke sammen, når det egentlig bare er å ta seg sammen? Løsningene er jo såre enkle: Har du problemer med alkohol? Slutt å drikke! Er samlivet en ørken? Gjør det de småkleine bøkene forteller deg! Forurenser fly? Slutt å fly! Teologisk forklares gjerne diskrepansen mellom liv og lære med synden i oss, det at vi alltid vil ha en iboende tilbøyelighet til å rote det til, handle på tvers av idealer, og ødelegge for oss selv og andre.

Nevrovitenskapen underbygger i grunn poenget, naturligvis uten å bruke religiøst språk. Menneskehjernen har utviklet seg over flere hundre millioner år. Nye deler har lagt seg oppå de gamle, samtidig som de gamle fortsatt er i full funksjon, like livsviktige som noen gang. Påbyggene i hjernen er nemlig mye av årsaken til at vi ofte handler i strid med det vi egentlig står for. Vår rasjonalitet og etiske vurderingsevne, som befinner seg i de nyeste delene av hjernen, mister rett som det er kontroll over de eldre og mer primitive hjerneområdene, som opptrer svært impulsivt.

Våre indre filosofer kjemper en hard og ofte håpløs kamp mot våre indre bavianer. De taper ofte, fordi bavianene – de eldre hjernedelene – handler uten å «tenke» på sett og vis, de jobber på autopilot, og dermed handler langt raskere enn «filosofene». Økenavnet for synden i oss, Gamle-Adam, er sånn sett helt i overensstemmelse med nevrovitenskapen. Når vi for eksempel havner i en krangel, tar lillehjernen over, og ganske raskt er vi kommunikativt på nivå med katter i kamp om revir.

Plastisk hjerne. 

Våre forhåndsprogrammerte eldre hjernedeler, hører sjelden på sunn fornuft. Men de hører på sunn praksis. Nevrovitenskapen har nemlig vist oss at hjernen er plastisk, det vil si at den er formbar, langt mer formbar enn tidligere antatt. Og den er formbar så lenge vi lever. Vi kan hele tiden endre oss, men bare litt. Og så litt til. I sum kan det bli en god del. Og hvordan formes vi? Dreiebenken heter praksis, øvelse, trening. Det er som presten og forfatteren Henri Nouwen skrev: «Du tenker deg ikke frem til en ny måte å leve på, du lever deg frem til en ny måte å tenke på.» Særlig gjelder dette når vi gjør noe jevnt og trutt – vanene våre. Ja, og uvanene, de er dessverre akkurat like effektive hjerneformere.

Det er ikke bare vanene som former oss. Det som omgir oss – naturen, kulturen, reklamen, arkitekturen og så videre – former oss.  Winston Churchill var inne på dette da London skulle bygges opp igjen etter andre verdenskrig. Han mente det måtte tenkes nøye og lenge gjennom hva som skulle bygges hvor, hvordan bygningene skulle se ut og hvilken funksjonalitet de skulle ha, for, som han sa: «Vi former bygningene, og så former bygningene oss.»

Churchills aforisme var i grunnen bare en variant av Benedikts 1.500 år gamle klosterordtak: «Bevar ordningen, så vil ordningen bevare deg.» Arkitekturen, verktøyene, lover og regler, jobbmiljøer kultur og ukultur: Alt former oss, enten vi liker det eller ei. Det vil si, alt dette former vanene våre, som igjen former oss, fordi vi er spesialister på å tilpasse oss våre omgivelser.

Snøfrie sykkelveier. 

Et banalt men talende eksempel: Forrige vinter startet Oslo kommune med å måke og børste de viktigste sykkelveiene helt snøfrie, så det kunne sykles året rundt. Deler av min vante rute til jobb ble ikke børstet. Så jeg valgte naturligvis den snøfrie ruta. Da våren kom, og snøen forsvant, fortsatte jeg å sykle ruta som hadde vært snøfri gjennom vinteren. Vanehjernen min hadde lært seg en ny vane.

Og dermed er vi ved det som etter alle solemerker er den største vaneskaperen av dem alle: Politikken. Lovgiverne våre har makt til å få på plass de nødvendige insentiver, forbud og påbud som skal til for å få store deler av befolkningen til å endre handlingsmønstre, ofte for godt. Røykeloven er kanskje det mest åpenbare eksemplet. Hadde røykeloven blitt reversert i dag, er jeg temmelig sikker på at ytterst få puber og serveringssteder ville gått tilbake til å tillate røyking inne.

Nå kan ikke hvilken som helst lov bare tres ned over hodene på folk. Er loven i for stor kontrast til hva folk anser som fornuftig, vil opprøret komme. Gulvestprotestene i Paris gikk Høybråten-protestene en høy gang. Så får tiden vise om det går som med røykeloven, at folk gradvis ser at klimainnstramninger har noe for seg. Utfordringen er naturligvis at resultatet ikke er ren luft i et rom i løpet av noen dager, men snarere en ren klode om noen tiår. Jeg tror gode klimalover vil endre våre holdninger på sikt. Den dagen flyreisen koster flesk, og togreisen blir billigst (og ikke minst langt enklere å bestille enn i dag), vil reisemønsteret endres like raskt som over en snødekt sykkelstivinter.

Gjensidig påvirkning. 

Inntil da, kan miljøforkjempere trøste seg med at eksemplets makt er temmelig effektive vaneendringssaker det og, særlig når forbildene blir mange nok. I Hva skal vi gjøre med hjernen vår? tar den franske filosofen Catherine Malabou utgangspunkt i hjernens formbarhet, når hun argumenterer for hvordan vi som individer bør forholde oss til verden. Hjernen og verden eksisterer side om side og påvirker hverandre gjensidig, skriver Malabou. Derfor kan vi yte motstand mot det vi mener må endres, ved å «flytte politikken fra et makronivå ned på et lokal- og mikronivå, i relasjonene individet har til seg selv, til andre og til verden», skriver filosof Kaja Jensen Rathe i bokens etterord.

Hjernen er altså et kraftig politisk verktøy, fordi politikk først og fremst er det vi gjør: «Vi har evnen til å endre oss selv - og verden rundt oss - når vi kultiverer visse type relasjoner og erfaringer.» Rent nevrologisk har vi visst dette i et par tiår. Men visdommen om dette er eldgammel.

Ørkenbevegelsen. 

I etterkant av at kristendommen ble stueren på 300-tallet valgte en del kristne å forlate byene til fordel for et ekstremt spartansk ørkenliv fylt av bønn og forsakelse. I dag blir disse asketene ofte avskrevet som livsfjerne selvpinere, som bare ville melde seg ut av samfunnet for godt. Da glemmer man lett at klostervesenet vokste ut av denne ørkenbevegelsen, og at mange av disse ørkenfedrene senere ble nødet tilbake til byene for å lede kirken inn i en ny tid. Det å tilsynelatende forlate samfunnet var politiske handlinger, som påvirket og endret både kirke og samfunn for all tid.

Når vi jobber med å forandre oss selv, former og forandrer vi også verden, handling etter handling.

Teksten er basert på utdrag fra boken «Kunsten å forme livet – plastisk teologi» (Luther forlag, 2018). Teksten er også publisert i Tidsskriftet Pan, harvest-
magazine.no/pan

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere