Nasjonen og forbundet

Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson hadde med seg en visjon for en ny verdensorden da han i januar 1919 dro til fredskongressen i Paris. Fire års krig hadde ført til enorme tap av menneskeliv og ufattelige lidelser. Årsaken til katastrofen mente Wilson var stormaktenes maktspill bak kulissene.

I fjorten punkter hadde han summert opp hva som måtte gjøres. De to viktigste punktene var stater basert på nasjonal selvbestemmelse og et internasjonalt forum der nasjonene skulle møtes i åpenhet og avgjøre sine konflikter uten krig.

Nasjonalisme. Skuddene i Sarajevo i 1914 som utløste første verdenskrig, var et utslag av serbisk nasjonalisme. Men selv om krigen var utløst av nasjonalisme, mente Wilson at løsningen også lå i nasjonalisme. De ulike folkenes nasjonale aspirasjoner måtte innfris. Da ville de kunne bli frie til å samarbeide. For ham som amerikaner var det naturlig å se nasjonalstaten som rammen for demokrati.

Idéen om nasjonal selvstendighet var på den tiden omtrent hundre år gammel. Den oppsto i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleonskrigene, og forente opplysningstid og romantikk.

Fornuft og universelle rettigheter for alle mennesker skulle erstatte Gud og nedarvede privilegier som grunnlag for samfunnet. Det var opplysningstidens program. Men skulle ideene settes ut i praksis, måtte det skje innen rammen av en stat. Hva skulle forene menneskene i denne staten om det ikke var fyrsten eller religionen?

Folkeånden. Det var her den romantiske idéen om en folkeånd (Volksgeist) som personifiserte nasjonen oppsto. Folkeånden mente man kom til uttrykk i språket og i de felles tradisjonene i et spesifikt landskap. Mange intellektuelle ga seg i kast med å lete opp folkeånden i dialekter, eventyr, folkemusikk og andre folkelige tradisjoner.

Det var dengang ingen kobling mellom nasjon og statsmakt. Store imperier som Østerrike-Ungarn omfattet mange nasjonale minoriteter. Eller nasjonen var splittet opp i mange småstater, som i Tyskland og Italia. Også mindre stater - som Danmark-Norge - besto av mange nasjonaliteter.

Tysk ekspansjon. Tyskland ble til ved at Preussen først nedkjempet de tyske småstatene, deretter i tur og orden vant kriger med Danmark, Østerrike og Frankrike. Fransk, russisk og britisk motstand mot tysk ekspansjonisme var en viktig bakgrunn for første verdenskrig.

For Frankrike og England var det viktigste poenget ved fredskonferansen i Paris å sette en stopper for Tyskland. De krevde enorme beløp i krigserstatning og de sørget for å ta fra Tyskland alle koloniene og viktige landområder.

Det mest ydmykende for tyskerne var at de måtte skrive under på at de var skyld i krigen. Det diskrediterte den demokratiske Weimar-republikken i svært mange tyskeres øyne og banet veien for en mer aggressiv nasjonalisme bygget på følelsen av nasjonal forsmedelse.

Folkeforbundet. Wilson så at det demokratiske Tyskland ikke burde fått skylden for det tyske keiserrikets handlinger. Men han trøstet seg med at det nyopprettede Folkeforbundet ville kunne løse konflikter uten krig, og at også Tyskland etter hvert ville bli innlemmet i dette samarbeidet.

Prinsippet om nasjonal selvbestemmelse ble fulgt da de nye grensene ble dannet av det som hadde vært Østerrike-Ungarn og tsar-Russland. En rekke nye nasjonalstater oppsto fra Finland til Bulgaria.

Men nasjonalitetsprinsippet ble ikke fulgt fullt ut. En ny multinasjonal stat ble skapt på Balkan under navnet Jugoslavia.Mange nasjonale minoriteter ble innlemmet i de nye nasjonalstatene. Et eksempel var tyskerne i Sudetenland, som ble tvunget inn i Tsjekkoslovakia. Det skulle senere bli skjebnesvangert.

Nasjonalstaten. Araberne fikk ikke noe nasjonalt selvstyre. Det ottomanske rikets besittelser ble delt mellom Franrike og England. De to stormaktene overtok også de tyske koloniene i Afrika.

Men i Europa ble nasjonalstaten nå det normale. Den ble en god ramme for utvikling av demokrati og velferdsstat. Men det var ingen selvfølge verken den gang eller i dag at en nasjonalstat er demokratisk.

Et system av nasjonalstater innebærer lett konflikter. De vil være uenige om hvilket territorium som rettmessig tilhører dem, og de kan være ute etter å innlemme «sine egne» som bor i andre stater. Nasjonalfølelsen kan mobiliseres til sjåvinisme, fremmedhat og krig.

Samarbeid. Denne innebygde muligheten for krig og konflikt som ligger i nasjonalstaten, ville Wilson motvirke gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Men Folkeforbundet ble aldri det han hadde ønsket. Forsmedelig nok nektet Senatet å melde USA inn. Stormaktene ville ikke forplikte seg på samarbeidet, og Tyskland opplevde Forbundet som et redskap for England og Frankrike.

Dermed kunne Forbundet ikke hindre utviklingen som førte til andre verdenskrig. Men det ble forløperen til FN og dagens system av internasjonalt samarbeid. Slik sett er det som skjedde for hundre år siden viktig.

Nå ser vi tegn til at det internasjonale samarbeidet rakner. Men uten det, vil vi stå tilbake med bare nasjonalismen. Det er mye bra med nasjonalstater, men de trenger forpliktende samarbeid.