Njål Kristiansen

158

Å gå i kirken eller ikke

En underlig diskusjon har oppstått rundt kirkebesøk og -frekvens

Publisert: 4. jan 2019

I noen dager har det nå vært skrevet her om ulike holdninger til å gå i kirken. Man forsøker å måle religiøsiteten, eller finne ut hva det vil si å gå i kirke. Åste Dokka er en av de som undrer seg over at man kan ha en religiøs opplevelse av å synge på bar. I dag skriver Hans Morten Haugen følgende; 

Selv om behovet for spørsmål knyttet til partisærpreg og viktigheten av å kunne sammenligne utvikling over tid er viktig for Det norske valgforskningsprogrammet, er det likevel absurd at en person som rapporterer å være på gudstjeneste hver tredje uke vurderes å ha lav religiøs aktivitet.

Jeg tror de fleste prester vil være fornøyde om de ser sognebarna innom kirken hver tredje uke. Ut fra mye annet stoff jeg har erfart fra VD later det til at mange har store vansker med å komme seg over terskelen. Spørsmålet om hvorfor det er slik er mer interessant enn hvor ofte. Fra gammelt av har man hatt diskusjoner om hvor ofte man skulle "gå frem", og det har vært ulike holdninger til hva som er riktig.

Magdalene Thomassen skriver i Segl for 2018 om Edith Stein, den jødiske kvinnen som konverterte til katolisismen, ble nonne og valgte å melde seg som sonoffer til en sikker død i Auschwitz. Hennes mentale reise er ikke av de lengste, men den er spekket med åndelig undring over livets gåter og utfordringer. Stein ble helgenkåret for sitt offer. I dag er det rett sjelden man leser eller hører om noen som er villig til å legge seg ned og dø for noen andre, men hennes prosess frem til dette punktet er det interessante. Hun følte en forpliktelse til å gi seg hen for Gud og mennesker i sin kjærlighet til begge. Vi har en parallell i Maximillian Kolbe som valgte en nesten tilsvarende vei. De hadde begge en fordypning i det åndelige, i sitt forhold til Gud, mennesker, livet og døden. Om verdien av den åndelige siden av livet. Jeg ble slått av Edith Steins fordypning og tilnærming til Gud. 

Kirkebesøk kan ikke måles i frekvens eller tilstedeværelse. Det er den enkeltes åndelige reise. Så kan vi gjøre oss morsomme på at noen finner Gud i naturen eller hvor som helst. Han er utvilsomt der også, men han er spesielt tilstede i et gudshus, hvor tilbedelsen kan skje med en mer direkte tyngde på et sted viet til formålet. Det er ingens sak hva den andre får ut av besøket. Poenget er å være tilsted, søke Gud, finne verdien som ligger i hans sønns offer, og fellesskapet i menigheten. 

Det er den åndelige tilnærming som er det interessante ved Stein, Kolbe og alle vi andre som sitter der i et halvmørkt stille rom. Som her forrige kvelden. Jeg bare stakk innom da det nærmet seg tiden for dagens messe. Ute var det ruskevær. Inne var det en fredens oase. Et rom for kontemplasjon og opplevelse av å være på samme sted som Gud, i den tilstedeværelse man bare finner i kirker eller på hellige steder. Der forsvinner gjerne det trivielle. Eller det trivielle blir et samtaleemne mellom Gud og menneske. I det lange løp finnes det ingen bedre samtalepartner. Samværet og dets innhold lar seg ikke måle i kvantifiserbare størrelser. 

Kan man møte Gud på pub? Ja, jeg har i flere år gått på en pub som er velsignet! Vi synger ikke salmer der, men Jesus henger i hjørnet, og det har vært en reell velsignelse på forhånd før krusifikset kom på plass. Slik kan det gjøres når pubverten er religiøs. Det slår meg ellers hvor vanlig Deilig er jorden er blitt. Jeg har tenkt at den kanskje er mer kjent enn Ja vi elsker, for jeg har erfart noen anledninger hvor alle kan istemme og later til å kunne rekkefølgen på versene meget godt. Teksten sitter slik at jeg tror den er blitt en del av vår felles kultur, uavhengig av konfesjon. Det eneste sted jeg synes den ikke passer er ved en grav. Da er jeg ikke så sikker på at jorden er deilig,,, men ok, jeg tar sammenhengen. Men igjen, man skal ikke skue hunden på hårene. 

Om det ikke kan telles teller det ikke, heter det i et ord fra økonomiutdannelsen. Sant nok, men så er teologi ikke et bifag innen økonomi eller samfunnsfag generelt. Skal man vurdere kirkebesøks verdi eller betydning finner man dem ikke på utsiden. De er som en skatt inne i kirken eller i personene som finner den. Tallene man finner frem til, tror jeg i hovedsak vil representere en avsporing fra det åndelige og dets egenverdi. 


2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere