Carl Müller Frøland

39

Hvor viktig var antisemittisk propaganda?

Evin Kohn har ved flere anledninger gitt en tvilsom fremstilling av Holocausts historiske bakgrunn. Særlig viktig i denne forbindelse er hans påstand om at antisemittisk propaganda per se var avgjørende for nazistenes jødeforfølgelse.

Publisert: 4. jan 2019

I november 2018 var det 80 år siden «Krystallnatten». Disse jødeforfølgelsene trekkes ofte frem som en del av opptakten til Holocaust. En av de som har skrevet mye om denne forbindelsen, er Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfunn og 2. nestleder i Antirasistisk Senter.

Under et arrangement i Gamle festsal 10. november i fjor spurte Kohn: Hvordan kunne «novemberpogromen» skje i fredstid? Hva la forholdene til rette for dem? I Dagsnytt Atten dagen før hevdet han at «den tyske befolkningen var moden for hatet og forberedt på terroren» som brøt ut under Krystallnatten. I en kronikk i Aftenposten 10. november fremstilte han det som at det var vanlige tyskere og østerrikere som sto for den massive voldsutøvelsen i 1938. Men, som jeg påpekte i Aftenposten 23. november, det var naziaktivister som primært sto for den antijødiske volden – og denne ga et flertall av tyskere uttrykk for at de mislikte.

I Klassekampen 28. november hevdet Kohn at «det å ikke undervise i holocaust og ikke minst forløpet til holocaust, hvordan menneskene i det tredje riket ble gradvis numne i følelseslivet og mistet sitt moralske kompass, det kan føre til at også vi får vondt i holdningene våre». Dette reiser noen viktige spørsmål. Først: Hvem var disse «menneskene»? Sikter Kohn atter til vanlige tyskere? Mener han i så fall at det var «den tyske befolkningen» som iverksatte naziregimets voldstiltak mot jødene, med folkemord som kulminasjon? Eller mener han bare at den tyske majoritet ga sin fulle tilslutning til slike tiltak?  Kohn vil få vansker med å underbygge begge påstander.

Dernest: I Aftenposten-kronikken skrev Kohn at «Propagandaen bidro til å forstyrre folks moralske kompass». Hva betyr dette? Som forklaring på den statsorganiserte pogromen fremhever Kohn Der Stürmer, den nazistiske avisen som drev intenst antisemittisk agitasjon fra den ble opprettet i 1923. «Vi må huske på hvor farlig ordene og pennen kan være», konkluderer Kohn.

Denne sterke betoningen av Der Stürmers betydning for tyskeres antisemittiske holdninger er forunderlig kontekstløs. Kohn sondrer ikke mellom ytringsrommet i et liberalt demokrati og i et totalitært diktatur. I den liberale Weimarrepublikken var Der Stürmer en avis som propaganderte for en ideologi som flertallet av tyskere ikke delte og som måtte konkurrere med en rekke andre ideologier i et pluralistisk samfunn. Dette begrenset åpenbart avisens agitatoriske effekt. I det totalitære naziregimet ble samme avis derimot et talerør for den statsbærende naziideologien. Der Stürmer ble et redskap for en antipluralistisk stat med tilnærmet totalt kommunikasjonsmonopol, hvor makthaverne og deres aktivistiske håndlangere kunne fremføre antisemittisk retorikk uten protester.

Med andre ord, «propaganda» i en totalitær stat er noe ganske annet enn i et liberalt demokrati. Da nazistene erobret statsmakten og fikk kontroll over det offentlige rom, hadde de langt større muligheter til å forme borgernes holdninger enn da de bare utgjorde en politisk bevegelse blant flere og måtte kjempe om tyskernes tilslutning i det kaleidoskopiske Weimar-samfunnet. Liberale prinsipper som ytrings- og forsamlingsfrihet var avviklet, og den nazifiserte offentligheten var ideologisk ensrettet. Dessuten må det tilføyes at skolesystemet var en vesentlig arena for denne ensrettingen: Elevene ble systematisk indoktrinert i nazistisk ideologi, ikke minst antisemittisme.

Hvor mange tyskere som fikk formet antijødiske holdninger av Der Stürmers propaganda i Weimar-tiden, er vanskelig å avgjøre. Avisen hadde helt klart appell i visse deler av befolkningen, som blant arbeidere og ungdom. Men Der Stürmer hadde neppe en slik magisk makt over massene som Kohn later til å tro.  Med sine krasse, ofte pornografisk seksualiserte, jødekarikaturer var avisen i mange tyskeres øyne avskyvekkende (selv flere ledende nazister betraktet den som estetisk utiltalende). Den fanatiske antisemitten Julius Streicher - grunnlegger og sjefredaktør av Der Stürmer - ble gang på gang trukket for retten av politiske motstandere som var rasende over å bli utsatt for avisens jødefiendtlige kampanjer. Avisen var med andre ord sterkt kontroversiell og møtte stor motstand.

Før nazistene kom til makten, var jødehatet neppe så omseggripende som Kohn antyder. Antisemittiske holdninger var langt fra den viktigste faktoren for nazipartiets voksende oppslutning frem til 1933. Og selv om antisemittisme spilte en helt sentral rolle for nazistene, var det ikke denne delen av sin ideologiske plattform de valgte å betone i sin brede velgermobilisering.

Kohn synes å tro at den jevne tysker hadde internalisert dehumaniserende jødehat allerede før nazistenes maktovertagelse. Men det er liten dekning for å postulere en slik «folkelig» antisemittisme i Weimar-tiden – og slikt jødehat var heller ikke allment utbredt i nazitiden.

Var så antisemittisk propaganda av Der Stürmers type hovedårsaken til selve Holocaust, slik Kohn tydeligvis mener? Det er uholdbart å gi en så enkel årsaksforklaring på et så vidt komplekst hendelsesforløp som det som ledet frem til industrielt folkemord. Blant de mange faktorene som medvirket, var åpenbart den nazistiske ideologien med sin innebygde antisemittisme helt vesentlig. Men her dreide det seg om langt mer enn antisemittisk propaganda fremført i det liberale Weimar-samfunnet og i den totalitære naziatmosfæren. Nazistisk antisemittisme, som sannsynligvis drev både Hitler og mange av de som bidro til folkemordet, var spesiell. Dette var en kombinasjon av biomedisinske og apokalyptisk-demonologiske renselsesforestillinger: Jødene ble betraktet både som et livstruende «fremmedlegeme» i den rasemessige "folkekroppen" og som en diabolsk kraft som måtte nedkjempes for at det germansk-ariske "tusenårsriket" kunne opprettes.

Denne biologisk-religiøse antisemittismen var fremherskende blant fanatiske nazister, men ikke i den tyske befolkningen som helhet. Naziledelsen oppfattet da også Holocaust som et så drastisk tiltak at de arbeidet for å skjule det for befolkningen, for de trodde ikke vanlige tyskere moralsk ville støtte masseutryddelse - heller ikke av jøder.

Ervin Kohns fremstilling av antisemittisk propaganda som avgjørende for nazistenes jødeforfølgelse er både ensidig og tilslørende.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter av boken "Nazismens idéunivers"

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3523 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1231 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 922 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 565 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 439 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere