Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Festreligiøs

Jula er over for de fleste av oss, men etterklangen av julesangene kan høres enda.

Publisert: 3. jan 2019

Hvis sang er det fremste folkelige uttrykk for tro, bør jula tjene som bevis på at vi er et kristent folk. For når ellers kan man høre salmesang, lovprisning og halleluja-kor fra hver en høyttaler i heis og hytte?


Pubsang. Før jul fikk jeg oppleve en for meg uvant julesangsituasjon. Vi var verken i skolens aula eller kirkerommet, men på en bråkete pub i Oslo sentrum. En mengde trettiåringer hadde presset seg sammen for å overvære at bandet The Switch holdt sin tradisjonsrike julekonsert.

Med flerstemt harmoni, orgel og andre snurrige instrumenter, rislet den ene klassikeren etter den andre over oss. Alt fra Vi må finne skjegget (Per Asplins Putti Plutti Pott) til Joy to the World (Isaac Watts' store hymne). Vi jublet og klappet. Og ikke bare det, men da turen kom til Deilig er jorden, sang vi med over ølglassene. Med tindrende øyne fylte vi lungene og lovte hverandre at slekt ville følge slekters gang, at tonen fra himmelen ikke skulle forstumme.

Det var sang, fellesskap, vin og julekjeks på bordene, en og annen bekjennelse nådde ørene mine. Det var varmt og vakkert, og det lignet og lignet ikke på en gudstjeneste.


Sangsvimmel. Under en uke etter pubkonserten vekselvis satt og sto jeg under juledagsgudstjenesten i en fullsatt Oslo domkirke. Etter det åttende verset av No koma Guds englar var jeg svimmel av sang. Salmelyden sto i taket, godt hjulpet av orgel, blåseensemble og det som må være Norges beste kirkekor. Rett bak meg satt en profesjonell sanger. På alle kanter lød det sterkt og mektig. Og jeg stod der, altså, lett i hodet av oksygenfattigdom. 

Den følelsen som løftet seg i brystet på meg var rus, overskridelse. Det både lignet og lignet ikke på en pubkonsert.


Pub og kirke. Hva skjer på pub? Det er fyll, bannskap og flørting. Det skulle ligge langt fra både tørre gudstjenester og inderlige bedehusmøter. Men på tross av forskjell i de ytre markørene er det mye som er likt.

På grunn av gudstjenestens sanselighet og kroppslige involvering er det slektskap mellom puben og kirka, festen og gudstjenesten. Ikke bare gjennom fellesskapet og sangen, men også de dypere lag av erotikk og sanselighet: Det er tydelig tilstede gjennom store deler av salmehistorien, det er innvevd i brudemystikken og i tanken om Jesus som brudgom. 


Omstendighetene. Jeg tilhører dem som gjerne synger, både rundt juletreet, på fest og i kirke. Men noen av dem som blir beklemt i en kirke, som forlegent blar i agenden framfor å synge, velger seg heller puben. Det er noe som frigjør kroppen og bevisstheten der. Omstendighetene har noe å si for sangen, og for fromheten.

Like fullt ligner fest og gudstjeneste: Lyd, stemning, løft, rus.


Flaut. Men uten en slik ramme, når en er få og uten akkompagnement, kan det bli flaut å synge sammen. For nært. Når min egen skjelvende røst skjærer akkurat litt feil eller det skurrer i toneskiftet, høres jeg bitte litt for godt, og så synger jeg litt lavere. Naboen gjør det samme, vi drar hverandre med i forstummelsens nedadgående spiral.

For sangen er felles og inkluderende, men samtidig er den kroppslig og intim. Den involverer våre lunger og munnhuler og spyttkjertler, den avslører både manglende toneregister og gehør. Vi blottstilles når vi synger. 


En bønn. Og sangen er intim også fordi ord får en fordypet betydning og klang når de kommer fra helt nederst i magen. Når vi synger tar ordene bolig i oss og vi blir bedende, lovprisende. Det går ikke an å synge Deilig er jorden og ikke kjenne et glimt av det guddommelige. I så måte gjør dogmatiske ateister det rette når de tier under julesangene. Stakkars folk.

Ingenting skaper så mye kjærlighet som å synge sammen. Så rekker jeg deg nå, med glede, min hånd, kom skynd deg og gi meg den andre. Musikk avgir glede og knytter bånd. Men ikke bare skaper den, den henvender seg også. Sangen er bønn, er henvendelse til noe større. 

Jula er over for de fleste av oss. Men fortsatt kan vi høre etterklangen av sangen. 


Publisert i Vårt Land 04.01.19





1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1937 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1660 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
20 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1601 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1478 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1411 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 961 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere