Aktiv dødshjelp kveler håpet

Aktiv dødshjelp har det siste året vært et hett samtaletema i den offentlige debatten. Men i psykologkretser og Psykologtidsskriftet har det derimot vært tyst. Man kan spekulere i hvorfor slik taushet rundt et viktig verdispørsmål preger fagfeltet. Er temaet for sensitivt? Vil det virke for splittende? Er man redd for å bevege seg inn i et tvetydig etisk landskap? Slik jeg ser det, finnes det klare og imperative grunner til at psykologer faktisk burde delta i denne debatten.

Trussel mot terapien
.

For det første vil en eventuell legalisering av aktiv dødshjelp få praktiske konsekvenser for psykologer. I land der aktiv dødshjelp allerede er legalisert, er både somatiske og psykiske lidelser gyldige grunner til å få innvilget ønsket om å dø, og psykologer får da en sentral plass i prosessen. Videre vil enhver profesjon måtte diskutere de grunnleggende verdiene for praksis og forskning. En refleksjon om hva etiske prinsipper og verdier innebærer i praksis, vil være avgjørende for den etiske bevisstheten i profesjonsutøvelsen, samt kunne opplyse den offentlige debatten. Det er også mulig å tenke seg at en legalisering av aktiv dødshjelp vil true psykoterapien og undergrave empiriske funn psykoterapiforskning har stadfestet de siste tiårene. Da er det særdeles viktig at psykologene er på banen.

Forventning om bedring. 


Hvordan vil en institusjonalisering av aktiv dødshjelp være en trussel for psykoterapi? Det er etter hvert godt etablert at psykoterapi har god effekt. Når denne effekten er etablert, kan man videre spørre seg hva det er ved psykoterapi som skaper endring. De fleste metastudier peker på at faktorene som fører til endring er felles for ulike måter å drive terapi på. En av disse er håp og forventning om bedring. Betydningen av slikt håp for utfallet av psykoterapi er blitt stadfestet ved flere nyere studier.

Også interessante placebo-studier peker på forventningers viktige bidrag i både psykologisk og fysiologiskendring. Når en av de viktigste endrende mekanismene i psykoterapi nettopp er håp, vil aktiv dødshjelp true psykoterapien. Terapi vil da gå fra alltid å være en bærer av håp, til tidvis å gi opp på det terapeutiske prosjektet og la lidelsen vinne. En aksept av døden som en legitim utvei på lidelsene, vil undergrave håpet som endringsmekanisme. Håpet om bedring som en grunnleggende drivkraft i psykoterapi står på spill.

Kamp for menneskeverdet. 

Kampen mot aktiv dødshjelp mener jeg derfor er både en kamp for psykologers profesjon, samt for menneskeverdet.

Denne teksten sto først på trykk i Vern om Livet 3/18. Gjengitt med tillatelse.