Hvem har mer rett, ble jeg spurt

Forleden ble jeg spurt hvem jeg mente hadde mer rett til det omstridte landet: jødene eller palestinerne? Det lå ikke til rette for en lengre diskusjon, så jeg nøyde meg med å si at det er feil spørsmål.

I hvert fall hvis man er opptatt av å få til fred.

Hvis man derimot vil ha en krangel for krangelens skyld, så er det sikkert et morsomt spørsmål å diskutere. Det er slikt som egner seg godt til underholdende munnhuggeri, nettopp fordi ytterpunktene aldri kommer til å enes om de mest grunnleggende premissene for en slik diskusjon. Det avgjøres heller ikke av paroler som "begge parter har like mye rett" eller "det begås feil fra begge sider," eller lignende.

I det hele tatt: om en forsamling debattanter i Norge skulle bli enige om dette spørsmålet, ville ikke det påvirket en eneste israeler eller palestiner.

Det er for all del nyttig å studere historien, og da helst med en aktiv innsats for å unngå bekreftelsesfellene som dukker opp i seg selv og kildene. Jeg har i lang tid anbefalt engasjerte folk å ta et tilfeldig valgt spørsmål i historien og lese minst fem forskjellige kilder, med forskjellige perspektiver, om det hele - for så å se om det kanskje ikke var så enkelt som det først så ut.

Det er ikke det at de ulike narrativene (og det er mange flere enn to) kan erklæres som like legitime; poenget er at de er like virkelige for dem det gjelder. Og jo mer polarisert debatten er, jo mindre forsonlig dialogen er, jo mer forsterkes den virkelighetsoppfatningen den enkelte bærer med seg.

Men hvis folk er interesserte i rett mot rett, eller urett mot urett, kan det være en fordel å bytte side i diskusjonen. Hvis man vil ha en lærerik debatt, slå mynt og krone om siden man skal ta, og bruk tid til å lære hva siden mener.