Hus og graver i Egypt må ha tilhørt patriarken Jakob og sønnene

Bli med til Gosen i Egypt, til byen Avaris der israelittene slo seg ned. Først Josef, så faren Jakob og Josefs elleve brødre, og noen titalls andre kom fra Kanaan-landet der sulten herjet.

Den østerrikske arkeologen Manfred Bietak og hans team begynte på 1960-tallet utgravninger i Avaris. I Avaris fant de ruinene etter et palass. Et atrium hadde 12 bæresøyler.

Men under dette hadde stått et annet bygg, langt mindre, bygd etter syrisk byggeskikk. De fant 12 graver av stor størrelse. Den ene av disse hadde en mindre pyramide over gravkammeret. Ingen levninger av den gravlagte fantes i graven.

I et rom ved siden av fant man en fire meter høy statue i sittestilling. Statuen var så godt bevart at man kunne se fargen som var brukt på ansiktet. Den var lys gul. Håret var satt opp som en sopp-figur, fargen var rød.

Forsvinner plutselig

Flere talende gravfunn ble gjort. De første generasjonene var velstående. De senere fattige. Dessuten var alderen på de gravlagte sunket til 30–35 år. Tallet på graver med spedbarn økte. Fordelingen mellom kjønnene endret seg til flere og flere kvinner.

Så viser funnene at innbyggerne i Avaris forsvinner plutselig, i år 1447 før Kristus, ifølge arkeolog David M. Rohl i boken «Exodus. Myth or History?» – 2015. Hva hadde skjedd?

Bibelen forteller i 1. Mosebok at patriarken Jakob var sønn av Isak som var sønn av Abraham, som kom fra Ur i Kaldea. At huset under palasset hadde syrisk byggestil, er en opplysning som passer med Jakobs bakgrunn.

Videre forteller Bibelen at Josef, som tjenestegjorde i Potifars hus, ble beskyld av hans hustru for seksuelt overgrep. Han måtte i fengsel. Da farao hadde en drøm, tydet Josef den: Det skulle bli sju år med gode avlinger, så sju med dårlige.

12 flotte graver

Farao satte Josef til å være visekonge og sjef for innsamling av korn i de gode år, så egypterne hadde mat i de magre år. Fordi det var hungersnød også i Kanaan, kom noen av Josefs brødre for å kjøpe korn. Han fortalte ikke hvem han var. Til slutt kom de alle elleve og Josef ga seg til kjenne for dem.

Både de og deres far Jakob flyttet til Egypt. De 12 søylene i palasset og de 12 flotte gravene passer med tallet på Jakobs sønner. Gulfargen på ansiktet til statuen i gravkammeret passer med en semitt, en jøde. Egypterne avbildes med mørkere hud.

Israelittene bodde i Egypt i mange år. Så kom det ifølge Bibelen (2. Mosebok første kapittel) en ny farao som ikke kjente til Josef og israelittenes bakgrunn. Det førte til at de måtte jobbe mer og mer.

Aller mest dramatisk var det da farao bestemte at nyfødte guttebarn ikke skulle få leve, da han fryktet israelittene ville bli for sterke. Da skjønner man hvorfor funnene viser mange gravlagte småbarn og et undertall av menn. Foreldrene til en gutt klarte å skjule ham en tid.

Da en datter av farao oppdaget gutten i en kurv ved elvebredden, ble det til at hun adopterte ham og ga ham navnet Moses. Men da han drepte en egypter som slo en israelitt, rømte han fra landet og bodde i landet Midian i 40 år inntil Gud kalte ham til å føre folket sitt ut av Egypt.

Før utgangen lot Gud ti landeplager ramme landet for at farao skulle bli villig til å la israelittene dra. Blant annet kom gresshoppesvermer og ødela avlingene, vannet i Nilen ble rødt som blod, og det førstefødte guttebarnet i hver familie, også på slottet, døde.

Da lot endelig farao israelittene dra. Det skjedde i all hast om natten. Funnene som viser at Avaris plutselig ble fraflyttet, passer med israelittenes hastige utgang.

I graven som man mener tilhørte Josef, finnes ingen beinrester. Det stemmer med at Bibelen forteller at Josef hadde bedt brødrene om å bringe hans legeme tilbake til Kanaan. Da israelittene reiste fra Israel, tok de med seg levningene fra Josefs grav.

Beinene ble gravlagt i Sikem, i dag Nablus, der graven fortsatt finnes. At funnene alt i alt passer som hånd i hanske med Bibelens beretninger, kan neppe bestrides. Funnene passer ikke på noen andre kjente beboere i Egypt uansett tidsepoke.

2-300 år tidligere

Men det som gjør at mange velkjente kjennere av Egypts historie ikke tror på dette, er at de i årevis har vært overbevist om at israelittene dro fra Egypt på 1200-tallet f. Kr. og ikke 2–300 år tidligere, slik David M. Rohl mener han har kommet fram til etter å ha tilbakevist det tradisjonelle tidsskjema. Ganske mange funn og beretninger enn Bibelens, forteller om israelittenes opphold i Egypt.

Det finnes fremdeles en kanal som kalles Josef-kanalen. Man kan i dag se merkene etter målinger av vannhøyden i Nilen, som viser at vannet steg år for år. De første årene ga det god vanning og dermed god grøde, men da vannmerket kom 21 meter over normalen, ble det oversvømmelse og magre avlinger.

Ett av de mest talende funnene er opptegnelser skrevet av en person ved navn Ipuwer. Han skriver om de ti plagene på linje med det 2. Mosebok oppgir. Av plasshensyn nevnes bare ett: Elven (Nilen) er blod!

David Rohl er brite. Arkeolog, agnostiker. Det betyr at han ikke har forsket for å støtte opp under en gudstro. Men funnene mener han er i samsvar med Bibelens beretninger om Israelsfolkets opphold i Egypt.

«Tillitsvekkende beskrivelse»

Han mener Josef og familien hans kom til Egypt på 1600-tallet før Kristus, Josef cirka 1680, og at israelittene dro tilbake vel 200 år senere. Men det er hans kollegaer ikke enig i.

Men blir de snart enige? Den israelske arkeolog Yohanan Aharoni skriver at flere utgravinger i Negev-ørkenen og i Israel viser at Bibelen har en «tillitsvekkende beskrivelse» av geografi og historie. Men den passer til situasjonen 300 år før den israelske innvandringen ut fra den vanlige tidsregningen. Hvor lenge skal de klynge seg til sein innvandring?

Når utgravninger i Jeriko passer perfekt til Bibelens opplysninger, kan man ikke i lengden holde seg til den gamle dateringen. De nye undersøkelsene til Rohl viser jo nettopp at innvandringen skjedde 2–300 år tidligere enn først antatt. Og da passer alt som hånd i hanske.

La meg også ta med dette: Når David Rohl mener israelittene oppholdt seg vel 200 år i Egypt og ikke 430 som vi har lært ut fra 2. Mosebok 12,40 i de masoreiske og qumranske oversettelsene, forklarer han det med at Septuaginta-oversettelsen oppgir at israelittene var 430 år i Egypt og Kanaan. Historikeren Flavius Josefus (hvis skrifter ikke er blant Bibelens)  har det samme, men oppgir også at israelittene var i Egypt 215 år fra Jakob kom dit.

Det betyr at  «Kanaan» må ha falt ut i to av oversettelsene, blant andre den vanlige hos oss. Så kan det sikkert argumenteres både for og mot denne forklaring.

Mange har stusset over det store antall israelitter som forlot Egypt. Rohl skriver at ordet aleph ikke bare betyr tusen, men også overhode. Da blir antall mye lavere.

(Først publisert i Dagens papirutgave).