Une Bratberg

Kommentator i Vårt Land
97

Kortet fra Påskeøya

Folk ser ikke hverandre lenger. De sitter bare og skriver postkort.

Publisert: 28. des 2018  /  717 visninger.

‘Kjære dere’. I vinduskarmen står kortet jeg fikk fra Påskeøya i fjor. Hun reiser mye, dattera til venninna mi, og sender alltid postkort fra turene. Det har hun gjort siden hun lærte å skrive.

Når det nærmer seg bursdag, får jeg alltid et kort eller lite brev i postkassen, fra tanta mi på Biri. Det har hun gjort i over 40 år, hver eneste mars måned. Og selvsagt til jul.

Disse to skiller seg ut, for det er ikke ofte det skjer lenger. Å finne et kort med feriehilsener fra fjerne strøk i postkassa, med navnet ditt håndskrevet, blant reklamer og papirutgaven av Vårt Land.

Noen har sittet et sted i verden og tar seg tid til å tenke på – og skrive til – meg. Det er en god følelse.

Melankolsk. 

For et par år siden­ ville litteraturprofessoren og forfatteren Antoine Compagnon finne­ ut hva vi har vunnet og hva vi har tapt i digitaliseringens tidsalder. I boka Digital melankoli skriver han om hvordan ny teknologi beriker tilværelsen samtidig som den gjør den fattigere. Vi har mistet noe på veien, mener han. «Den forandrer våre hverdagslige gester, våre daglige aktiviteter og arbeidsmetoder, vår væremåte og våre nære relasjoner­, måten vi leser og skriver på, vårt forbruksmønster og tidsfordriv, måten vi elsker på. Vi har sluttet å skrive brev; vi gjør alltid flere ting på en gang», skriver Compagnon.

Tvang. 

På 80-tallets interrail-turer ville vi sannsynligvis tatt i mot muligheten til å sende samme­ hilsen til mange på en gang med skrivekrampe og åpne armer. For jeg skal ikke underslå elementet av plikt som lå i postkortskrivingen. På ferieturer var det visse personer som skulle ha kort, slik var det bare: Foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. Venninner fikk mest tekst, skrevet over hele kortet, rundt adresse-
feltet og frimerkene. De fikk vite andre ting enn familien, der var det mer informasjonsplikt.

Postkortskriving var, uansett om du likte det eller ikke, en del av reisen.

Rosa filter. 

Antoine Compagnon skriver om digital melankoli, men det er melankolien over det tapte som vi med fordel kan dvele over en gang i mellom, og hvorfor vi så gjerne vil filtrere fortida. Vi farger minnene med flatterende retusjeringer, men glemmer det andre. Det var fint å lime inn papirbilder i fotoalbum. Men det er ganske fint å lage fotoalbum fra datamaskinen også. Der løsner dessuten ikke limet og bildene faller ikke ut.

Melankolien er angsten for ikke å klare å følge med på det nye. Som da postkortbølgen sveipet over Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Da var det enkelte som mente dette nye ikke bare var vidunderlig.

– Man snakket om et «postkorthysteri» og at Europa ville bli begravet­ i dem. Skeptikerne mente dette nye, sosiale mediet ville ta helt overhånd, i følge Anne-Catrine Edlund. Den svenske professoren har studert postkortenes historie og betydning.

Alle lag. 

Storhetstiden var fra 1900- 1920. Alle som kunne lese og skrive, og de ble stadig flere, begynte å sende postkort. I Sverige­ nådde det toppen i 1903–04 da 43 millioner kort ble sendt gjennom posten. Bare ti år før var tallet en million. Edlund mener dette beskriver­ hvor raskt postkortskriving ble etablert som en hverdagslig og folkelig skrivepraksis.

Kritikken gikk på at folk ikke omgikk hverandre eller så seg rundt lenger, de satt bare og skrev postkort.

Ikke ulikt angsten for å ha nesa ned i mobilen til enhver tid.

Lite plass. 

Postkortet ble introdusert­ som det nye mediet for korte og raske beskjeder. Det var dessuten bilde på ene siden, som også var nytt. Den begrensede plassen til tekst endret måten de skrev på, det var rett og slett ikke plass til de lange høflighetsfrasene som var vanlige i brev.

Praktisk og nytt var det i 1869, da forgjengeren til postkortet, korrespondansekortet, ble lansert i Østerrike. Det skulle være et tilskudd til brevet, men raskere, mer effektivt og økonomisk.

Forskeren Edlund påpeker den åpenbare likheten mellom dagens deling av bilder og tekst, og skepsisen til «det nye», og hvordan det forandrer vi kommuniserer med hverandre.

Nå sender vi nesten ikke håndskrevne brev og kort i posten mer. Det ser du i postkassa. Julebrev holder stand. Men de blir også færre, nå er det noen trofaste igjen.

Så tusen takk for kortene, Nora på tur, og tante Ingebjørg på Biri.

Bildet av postkort er fra unsplash.com

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
28 dager siden / 8510 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 6425 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
23 dager siden / 3396 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 2852 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
18 dager siden / 2691 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 2191 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 2016 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
12 dager siden / 1775 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
2 dager siden / 1741 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
16 dager siden / 1736 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere