Krigen mot julen II

Allerede for over førti år siden, da jeg gjorde mine første personlige erfaringer med USA og amerikansk kultur kunne man se julekort med seasons greetings. I USA er man aldri sikker på hvilken konfesjon en annen har, og heller ikke hva julen betyr for vedkommende, så man sikrer seg med å hilse på en nøytral måte. Samtidig har vi den politiske gud, som ikke nødvendigvis er vår Gud, men en hvilken som helst gud i den andres forestillingsverden. God knows..... det kan forsåvidt være hvem som helst av dem når det brukes i dagligtale.

Derfor skurrer det når redaktøren skriver

I USA finnes det et nytt begrep, War on Christmas, som blir brukt for å markere at jula står under angrep som kristen høytid. Det var nok ikke islamistisk terror ordsmedene hadde i tankene, men snarere hvordan kristne­ begreper ­erstattes av allmenne og kommersielle termer. Det heter ikke Christ-mas lenger, det heter holidays.

De to siste årene har jeg oppfattet debatten rundt jul som død og maktesløs. Kulminasjonen kom i forrige advent. Det første fenomenet jeg observerte var at julen i offentligheten startet med første søndag i advent. Da var svart-fredagen unnagjort men offentligheten gikk inn i et modus av at advent og jul er ett og det samme. Julemusikk tøt ut av alle radiokanaler, og alle kjøpesentre fyltes opp av sødmefylte sanger som ble klisjéer opp mot kasseapparatenes klang.

Jeg forstår at vi skal handle til jul, men jeg ønsker å se en holdningsendring til at vi handler i advent, før vi feirer jul fra slutten av desember. Dette har for meg sammenheng med min stokk konservative tanke at vi som kultur har godt av å snevre oss inn mens det mørkner, føle på naturens skiftende puls, oppleve at det blir tristere før alt eksploderer i glede og mer lys når solen igjen har funnet sin rette bane. Da kan man feire jul i hele januar, frem til kyndelsmess. Men som nevnt, jeg forstår at dette er omtrent bare meg og at jeg blir ensom i min forestillingsverden.:-)

Likevel, det er et alvor bak dette, fordi kampen om adventsgudstjenestene fikk sin kulminasjon i fjor. Kraften begynte å gå ut av julevegringen. I år har den vært praktisk talt fraværende. Jeg kan knapt huske at noen har tatt opp og problematisert adventsgudstjenestene i år. Ideelt sett ville jeg sett disse gudstjenestene avholdt når julen har trådt inn, men det er ok hvis de foregår i desember uten kamp, hvis det gir dem lettere aksept.

Jeg tror det er dette som har skjedd; julen har fått en ny aksept. Borte er vegringene knyttet til å sette andre navn på feiringen av Jesu' komme. Solsnu, kristmesse, jól og blot har fått en fellesnevner i begrepet jul igjen. Det er blitt greit å gjennomføre en felles festlighet på slutten av året mens alle legger hva de vil i begrepet og lar det få innhold etter egen evne. Den ideale fordring har veket for den folkelige varianten i minste felles multiplum av hva vi er enige om, og det største felles mål vi tar oss råd til. På mer enn én måte er det siste naturligvis større enn det første. Men slik tror jeg vi kan lære å leve med hverandre. I julefred rundt det som samler fremfor å kreve knefall om det som skiller.