Kathrine Vigdel

1

Digital detox

Beslutningen var umiddelbar, og abstinensene meldte seg raskt. ”Snakkes i 2019”, skrev jeg på Facebook og Instagram, slettet appene og tok et halvt års pause fra sosiale medier. Var det lite veloverveid? Kanskje.

Publisert: 26. des 2018

Jeg hadde kommet til et metningspunkt. Tiden forsvant i tankeløs scrolling, spesielt på Instagram, der jeg surfet uten egentlig å involvere meg og legge igjen spor. Jeg var blitt en passiv tilskuer til andre menneskers liv. Én ting er det å følge med på livet til folk man kjenner. Noe annet er det når man kontinuerlig oppdateres på livet til fremmede mennesker man sannsynligvis aldri vil møte. Plutselig havnet jeg i en rytme der jeg til enhver tid var oppdatert på fremmedes hverdag – i hvert fall den versjonen som ble lagt ut på Instagram. 

Jeg hadde større detaljkunnskap om privatlivet til vilt fremmede enn jeg hadde til folk i min nære omgangskrets. Ikke fordi jeg ikke kjenner mine nærmeste, men fordi disse fremmede delte villig vekk fra livet sitt. Og jeg scrollet. Det var en ubehagelig erkjennelse. Instagram var blitt et kaninhull fullt av menneskers meninger, tanker og livsversjoner, og jeg sugde passivt til meg alt. 

Jeg vet jeg ikke er alene om å ha en slik bevisstløs relasjon til sosiale medier. Når gikk du sist en hel dag uten å surfe på mobilen?  

Jeg kan jo bare logge av. Jeg kjente behov for en skikkelig detox, et langt fravær der jeg kunne få hjernerom til å leve min egen hverdag. Ikke bare for i kveld, eller for uka, men for en så lang periode at jeg klarte å skape nye vaner. 

Men ingen tvinger meg til å surfe på Instagram. Ingen krever at jeg skal være oppdatert på Facebook. Så hva er egentlig problemet? 

Sean Parker, Facebooks første president, har offentlig innrømmet at den sosiale plattformen er konstruert for å ramme et svakt punkt i psyken vår: Oppdateringer, kommentarer og likes er dopaminskudd for hjernen. Det samme dopaminet som utløses hos for eksempel rus- og spillavhengige, utløses når vi ”belønnes” med en tommel opp på fjesboka. Sosiale medier er konstruert for å møte suget i oss til å surfe. Bare én oppdatering til. Bare ett bilde til. Det er et vanedannende tidsfordriv.  


FOMO

De første dagene var en ren lettelse. Så deilig å slippe all støyen! Nå var det mine umiddelbare omgivelser som gjaldt. Jeg måtte finne andre strategier for kjedsomhetsunderholdning.

Etter hvert begynte Facebook og Instagram å mase på meg på epost. ”Dine xx venner har ikke hørt fra deg på en stund.” ”Gå ikke glipp av de siste innleggene fra xx og xx.” Appene forsøkte å gi meg dårlig samvittighet, som en venn som føler vi har mistet kontakten og det er min feil. Jeg ble pådyttet følelser av FOMO, fear of missing out, som om oppdateringen til den og den hadde noe å si for den generelle livskvaliteten min. 


Belønning og behov

Alt i alt har det vært overraskende lett å koble av. Men så lurer jeg meg selv så til de grader. For selv om jeg har vært flink til å overholde fasten, har tomlene gått varme på nettaviser. Jeg har fortsatt å fore hjernen min med dopamin – det er dette som kalles instant gratification, forventning over nye ting som kanskje er blitt publisert, og belønningen når de er det. 

Jeg har misbrukt pausen. Erstattet en uting med en annen. Har jeg mislykkes? ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, sier jeg i kor med Paulus. 

I seg selv er det bra og viktig å holde seg oppdatert for å forstå hva som skjer i verden. Jeg leser flere nyhetsartikler nå enn jeg gjorde for et halvt år siden. Men jeg har også foret hjernen med mye irrelevant, rent spaltefyll som bare har én hensikt: å få meg til å klikke inn slik at statistikken til nettavisene forbedres.

Den store forskjellen mellom nettaviser og sosiale medier er at jeg ikke lenger bruker tid på sammenligning – ubevisst veier min egen hverdag og kommer til kort. Nettavisene er et nøytralt tidsfordriv.

Sammenligning er det godt å ta pause fra. Men jeg har jo ikke gitt verken øyne eller hjerne pause fra den evige sirkelen av forventning og belønning. Dessuten har jeg kastet bort dyrebar tid på å lese tullesaker.

Har pausen altså vært til ingen nytte? Jeg tror ikke det. Jeg tror at om man laget et kart av hjernen min, vil den se annerledes ut nå enn den gjorde for et halvt år siden. Noen nye stier er tråkket opp, der veien er lettere å gå. 


Et klarere blikk 

Hva ville Jesus gjort? Det står ingenting om digitale medier i Bibelen. Vi er overlatt til oss selv å navigere i det digitale landskapet. Men Jesus har mye å si om hvor mye jeg og du er verdt. Om at Gud vet hva vi trenger før vi engang vet det selv. Han har en god del å si om FOMO også. 

Jeg har måttet lære meg kjedsomhetens kunst. Lære det som var hele hensikten med pausen: å være til stede i min egen fysiske hverdag. Kjenne på at egentlig er jeg veldig fornøyd med den jeg er og det jeg har, og med hvordan livet mitt ser ut.

Det virket. Støyen har stilnet. Selv om jeg konstant går meg vill i utallige nettavisoppdateringer, har det faktisk blitt lettere å legge merke til alt som fins å takke for. Jeg blir mer oppmerksom på Gud i livet mitt. 

Verden gikk videre, mens jeg logget av. Når jeg igjen skal laste ned appene og logge meg på, havner jeg kanskje rett ned i samme kaninhull igjen. Men da har jeg i hvert fall fått smaken på hva som kan skje når man klarer å løsrive seg, og hva det gjør med blikket og tanken. 

 

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere