Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Å tro på julenissen

Julenissen varsler at det er håp for oss. I alle fall i Narnia.

Publisert: 26. des 2018

Skogen har pyntet seg til jul. Grantrærne står som hvite lys i uendelige rekker oppover åsen. Bjørkegreiner glitrer med rimfrossent filigransmønster. Forsiktige bekker klukker under smykker av is og frostrøyken driver over hvite myrer.

Jeg elsker vinteren. Men hver gang jeg deler nok et vinterbilde, kjenner jeg et lite stikk av skyld overfor alle som sliter med vinteren. For sikkerhets skyld har jeg spurt noen som jeg vet får store ekstrabelastninger av snø, is og kulde om jeg sårer dem med bildene mine. De har svart at de er til glede.


Farlig vinter. Før i tiden var vinteren farlig her i landet. Det var et sjansespill å overleve den. Hadde man mat nok til dyra og seg selv? Hadde man varme nok hus og ved nok til å varme dem opp? Ville det være mulig å få hjelp ved sykdom og ulykker?

Den hvite vinteren kan også være et bilde på død. Snøstorm og kulde representerer kaoskreftene.

«Vinteren kommer», er trusselen som henger over menneskeheten i fjernsynsserien Game of Thrones. Der spiller man på den frykten for vinteren som ligger latent hos oss nordboere. Vinteren representerer trusselen om utslettelse.

Kanskje er det lettere å fatte en evig vinter som trussel enn to grader gjennomsnittlig oppvarming. Det høres ikke så ille ut. Evig vinter vet i derimot er evig død.


Mytisk håp. I Game of Thrones er det vesle halmstrået av håp knyttet til at menneskene kan legge maktbegjær, kamp om ressurser og ønsker om hevn for tidligere urett til side og stå sammen mot den felles trusselen. Det er også vår utfordring, men kanskje forstår vi den bedre når vi får den servert i mytisk drakt.

Men noe virkelig håp er det ikke i Game of Thrones. Om trusselen fra de dødes hær blir avverget, er det all grunn til å regne med at maktkampen, volden, brutaliteten og urettferdigheten vil fortsette som før. Vi kan håpe at vakre og velmenende Daenerys vinner. Men også hun tyr til brutal midler for å nå målet - og vi vet jo at gårsdagens frihetshelt ofte er dagens undertrykker. Det er ingen himmel på vei til jorden i denne fortellingen.


Uten jul. Vinteren som forbannelse møter vi også i et annet mytisk univers, nemlig C. S. Lewis' Narnia. Lewis har sans for vinterens skjønnhet og gleder. Men vinteren i Narnia er uten vår, og derfor er den håpløs. Uten løfte om vår, ville vinteren være døden for oss alle.

Ikke bare er det evig vinter. Det er også en vinter uten jul. Altså en verden der inkarnasjonen ikke finnes. Han som representerer livskreftene er ikke der, og derfor er landet i vinterens grep.

Men så kommer julenissen. Ikke den rødkledde forbrukersamfunnets høye beskytter vi har møtt de siste ukene, men selveste «Father Christmas». «Han var så stor og så glad og så virkelig at de ble helt stille. De følte seg glade, men litt høytidelige også».

Selv om han har med seg gaver, er hans viktigste gave budskapet om at Aslan er på vei. Det betyr ikke at alt ordner seg. Menneskene må kjempe en hard strid mot heksa og hennes medspillere, og Aslan må til slutt ofre sitt eget liv. Men håpet er kommet til verden.


Framtida. Er det håp? Det er det mest påtrengende spørsmålet som møter oss når vi går mot et nytt år.

Jesu disipler hadde store forhåpninger til framtida da de satt på Oljeberget og så ned på det strålende tempelet i Jerusalem. Jesus hadde nettopp satt de skriftlærde på plass, og de ventet på at tida var kommet da han skulle ta makten. Når skjer det? spør de.

De fikk en skikkelig kalddusj. Jesus forteller dem hva som ligger foran: Krig, rykter om krig, verdensriker som står mot hverandre, familier som splittes i konflikt, forfølgelse og fengsel. Det var en solid dose realisme: Slik er verden, og slik fortsetter den å være. Er det da noe håp?


Brudgommen kommer. Jesus avslutter med en fortelling om ti unge jenter som vandrer ut i mørke natta med noen små oljelamper. Er dette håpet? At vi bringer noen små lys inn i mørket?

Når jentene våger seg ut i mørket, er det fordi de har en forventning: Brudgommen er på vei. De er ikke på vei inn i et håpløst mørke. De går brudgommen i møte. Deres små lamper er tegn på det som skal komme: «Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem.»

Lampene våre kan slokne - det er også min erfaring. Men håpet er ikke ute. Brudgommen er på vei, og derfor har vi muligheten for å få tent dem på nytt.

Vinteren kan være vakker - fordi vi vet at det er en vår i vente. Kan vi huske det neste gang vi ser en julenisse?

(Hør mer om Jesu fortelling om brudepikene her: https://www.youtube.com/watch?v=FI-2mCVK_1U&feature=share )

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere