Kommentar

Barnet i krybben

Skulle Gud bli et barn? Spise og drikke, tisse og skite, som oss? De som forsto seg på den metafysiske verden ristet på hodet.

Tusen takk, tusen takk! Ordene er de eneste ­tiggeren kan på norsk, men de drukner i kyssene mot hånden min.

Jeg gir til tiggere når jeg har penger på meg. Særlig til ham jeg ofte møter på vei til jobben. Jeg har ennå ikke vent meg til kyssene, men forstår at dette er hans måte å vise takknemlighet på.

Det er litt pinlig å innrømme det, men jeg har jeg alltid med meg desinfiserende våtservietter. For sikkerhets skyld.

Avstand

Selv om jeg selvsagt venter til han er borte før jeg ­vasker hendene, markerer handlingen avstand. Jeg føler alltid et stikk av dårlig samvittighet.

Jeg er jo dypt integrert i en kultur med kristne verdier. Idealet er fortellingen om en Gud som ikke markerte avstand til menneskene, som gjorde det motsatte ved å bli et menneske.

Når kristne feirer jul, blir det fort mye engler, lys, glitter og ­gaver. Det hører med, men ­peker egentlig i motsatt retning. Pynten­ markerer avstand. Til oss, til hverdagen, bakteriene og skitten. Englene og lysene symboliserer det uoppnåelige. Det vi ikke er.

Barnet i krybben måtte tørkes av moren fordi han var dekket av blod, fett og fostervann. Han ble det vi er.

Var, eller så ut som? 

Juleevangeliet i Lukas 2 er fortellingen om det som skjedde. Men evangelisten Johannes løfter blikket og peker på det store bildet. Han skriver at det var Ordet – Gud selv – som ble menneske.

De som forsto seg på ideene, på den metafysiske verden – ristet på hodet. Skulle Den fullkomne bli så liten? Så sårbar. Så uren? Skulle Gud bli et barn? Skulle Gud spise og drikke, tisse og skite, som oss? Aldri. Avstanden var for stor.

De som protesterte ble kalt doketister. De hevdet at Kristus umulig kunne være et virkelig menneske. I stedet lanserte de teorien om at Kristus bare så ut som – på gresk 'dokein' – et menneske.

Allerede i Det nye testamentet ser vi spor av denne striden. «Det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod», skriver Johannes. Han understreker det fysiske: «det vi så og som våre hender tok på, det forkynner vi: livets ord».

Apostelen Paulus fastslår det samme: «Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod».

Uten antibac

Det er ulike nivåer blant mennesker av kjøtt og blod også. At Jesus ble et så vanlig menneske, brøt med andre forventninger. De tre visemennene dro til hovedstaden, fordi de lette etter en konge. Det jødiske folket ventet på det samme, en som skulle lede dem ut i frihet. Noen mente han burde holde avstand til urene mennesker, slik det ­høvet seg for en religiøs leder.

I stedet menget han seg med rebeller, prostituerte og hvitsnippforbrytere. Han tok inn hos dem, spiste med dem, var venn med dem. Tiggerne og spedalske hang rundt ham. Han rørte ved dem. Uten antibac.

Jeg er blant dem som av og til sliter med troen. Men akkurat dette sliter jeg med å ikke tro på. Hvis det finnes en Gud som ­elsker, da må han være sånn, så nær, så solidarisk, så tett på. At han setter likhetstegn mellom seg selv og den lille gutten som vokste opp i slummen i Romania – han jeg stadig møter som en eldre mann på gaten i Oslo.

Hvis jeg skal tro på en Gud, må det være en Gud som ble menneske.

Like for Gud

Denne tette identifikasjonen mellom Gud og mennesket fikk konsekvenser langt ut over det de første kristne lederne forsto.

De forsto riktignok mye – for eksempel at dette innebar en helt ny holdning til mennesker som hadde rotet til livet sitt. Lederne begynte å kalle seg selv for syndere – og fjernet dermed skillet mellom seg og den typen mennesker som folk flest unngikk. I de kristne fellesskapene var synderne velkomne.

De begynte å snakke om at menn og kvinner, jøder og hedninger, slaver og frie – var like for Gud.

Men de trakk ikke konsekvensen så langt som vi gjør i dag. De syntes for eksempel ikke å ha forstått at slaveriet nettopp av den grunnen var dypt uetisk. I hvert fall ser vi ikke spor av det i Det nye testamentet.

Slike konsekvenser kom mye senere. Først på 1700-tallet ble kristnes kamp mot slaveriet virkelig kraftfull. Kirken trengte mer kunnskap for å forstå hvor uetisk systematisk forakt for andre mennesker var – som kolonialisme, rasisme, antisemittisme, kvinnehat og homofobi. Men da kunnskapen kom, var verdiene der allerede.

Like fattige. Og rike. 

Men de første kristne lederne forsto en annen ting: Nemlig at det var helt avgjørende at Kristus var et virkelig menneske av kjøtt og blod. Fordi bare mennesker kan dø.

Og det var hele poenget: Koblingen mellom julen og påsken. Gud ble menneske for å dø. «Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen.» (Heb, 2,14)

Har du skjønt denne koblingen, er du en viderekommen. Det var det han avslørte at han var, Jonas Gahr Støre, da han i et intervju med Vårt Land kalte seg påskekristen. Han fikk mange poeng fra den indre kjernen med den formuleringen.

Det er skrevet utallige bøker om den teologiske betydningen av at Kristus døde. Å komme inn på dette sprenger rammen for denne teksten.

Men det er ikke noe som tydeligere viser konsekvensen av at Gud ble menneske enn døden. I døden er vi alle like. I dødsøyeblikket er min og tiggerens skjebne den samme. Da er vi nøyaktig like fattige, både tiggeren og jeg.

Og Gud.

Hadde det sluttet der hadde julebudskapet vært en vakker fortelling om Guds identifikasjon med menneskeheten. Men det slutter ikke der. Ifølge kirken slutter det ikke i det hele tatt. For barnet i krybben vant over døden.

Det gir håp.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar