Bare en del av spillet

La oss si at det satt noen og styrte hele spillet. Jeg ville ikke gå så langt som til å hevde at det fantes en plan bak tilværelsen, det ville jeg i så fall holdt for meg selv. Men litt ­allegorisk kunne man antydet at vi på en måte er deltakere i et slags rollespill alle sammen.

Fase to. 

La oss bare leke med tanken om at designeren bak det hele bestemte seg for at det var på tide å gå inn i fase to. Vi kan tenke oss at vi hittil har kunnet holde meninger for oss selv og våre nærmeste. Sitte rundt våre egne bord og hytte med nevene mot noen som ikke var der.

Mennesket har en iboende trang til å kategorisere, skape gjensidig utelukkelse og organisere seg i grupper som konkurrerer mot hverandre med ulike grader av vold. Med unntak av et par-tre verdenskriger, har det godt rolig for seg. Husk at frem til omtrent i dag har det tatt relativt lang tid å krenke noen på grunn av postgangen.

Omatt og omatt. 

Men la oss si at gamedesigneren begynte å kjede seg, de ulike fraksjonene og lagene stod på stedet hvil, det var bare den vanlige og nesten rutinemessige og rituelle luggingen og alle de tomme truslene, omatt og omatt. Ingen streben etter høyere idealer – bare refleksiv sjalusi, egodrevet skepsis og vekslende grupper med mennesker som forbannet Janteloven og hevdet å representere hårete mål og ideale fordringer, samme greia år ut og år inn – spillet ble stående på stedet hvil, gradvis tappet for dynamikk og spenning.

Reaksjoner og refleks. 

Spilldesigneren gir derfor deltakerne tilgang til hverandres tanker, non stop, 24/7. Vel ikke bokstavelig talt, men senker alle barrierer som finnes for mellommenneskelig kommunikasjon, gjør det lettere for alle å kommunisere med alle, kommentere, uavlatelig. Og fordi kommunikasjon er vanskelig - man må bruke ord, retorikk – innføres en mer umiddelbar følelsesdrevet responsmulighet, med enkle tegn som gir uttrykk for skuffelse, applaus, kjærlighet og så videre.

Samling i bånn. 

Hva skjer med spillet? Aller først forvirring. Deretter samling i bånn og konsolidering. Hvem er egentlig på lag med hvem? Deretter testing av verdier, den helt nye krenkingsfasen som avstedkommer nye virkemidler og hjelp, som triggervarsler, fakkeltog og en vitalisering av injurielovgivning og rettssystemet. Man forsøker forgjeves å balansere ting som i seg selv er gjensidig utelukkende; blasfemiparagrafen og ytringsfriheten, feminisme og identitetspolitikk, bærekraftig jordbruk og tilbud på lammekjøtt, kapitalisme og kunst, mangfold og integrering.

Det viktigste er at det blåses nytt liv i spillet, det er skjerpings, nye fronter og folk begynner å tenke. Trenger vi å kunne Fader Vår? Hva skal julenissen spørre om, hvor er de kvinnelige julenissene? Er det noen vits å kjempe for retten til å si neger? Finnes egentlig kjønn? Trenger vi mor og far? Og i så fall hvor mange av hver? Kanskje Kina tenker helt riktig? Bør vi kunne drepe uønskede barn frem til for eksempel fylte ett år? Pro & contra.

Opp til Eidsvoll. 

Er ikke denne nyoppdagede krenkbarheten, all indignasjon og alle disse polariserte og ørkesløse ­debattene en nødvendig fase før vi begynner å ta helt andre hensyn, ordlegger oss mer diplomatisk, ser saker fra flere sider? Nå virker alt enten forbudt eller idiotisk. Vi greier ikke helt å snakke sammen for ­tiden, men tenk om det er en nødvendig fase i et globalt spill? Og ­vinnerne, ­kanskje de får reise opp til Eidsvoll og skru sammen hele greia helt på nytt? Ville det vært så galt, egentlig?