Jorden tar himlen i favn

Undertiden debatteres det om det er tilrådelig eller mulig å tiltale Gud som kvinne. Gud er alltid større, men det får være grenser, og den går ved tredje person entall – hunkjønn. Det heter Fader vår, ikke Moder vår!

Vugges på fanget

Jeg blir alltid litt i stuss hver gang denne debatten våkner til live. Den ene grunnen er at et «kjønnsinkluderende» språk ikke akkurat er et nytt påfunn. I Bibelen er Gud en bjørnemor, en kvinne som leter etter sølvmynter, og som en mor som trøster sitt diende barn: «Dere skal suge, bæres på armen og vugges på fanget.»

Den andre grunnen er «En romjulsdrøm», der Alf Prøysen like godt sammenligner Gud med et «bæssmorfang».

Av alle julesanger er det nok ingen jeg har et mer sentimentalt forhold til enn denne - om fireåringen som skulle «kjint ei jinte som var nesten fem» og som skulle «kømmi julbokk tel et bæssmorhem». Effekten har bare blitt sterkere med årene. Dels fordi jeg nå har barn i samme alder. Og dels fordi jeg ennå har tre besteforeldre som er i live. Det er ikke alle 37-åringer forunt.

Dypere klangbunn

Det portugisiske språket har et ord vi ikke finner maken til på norsk: saudade. En lengsel der gjenstanden for lengselen er ukjent. Følelsen av å ha mistet noe du ikke kan være foruten, men som du ikke vet hva er. Portugiseren kan derfor finne på å si «tenho saudades tuas», som direkte oversatt blir «jeg savner deg», også når den andre befinner seg i samme rom. Fordi «savnet» har en dypere klangbunn.

Prøysens romjulsdrøm setter den samme tapsfølelsen i spill. «En skulle vøri fire år i romjul'n». Inngangsordene klinger med en ubestemmelig blanding av drøm og barndomsminne. Som et godlynt sukk, midt i mellom savn og takknemlighet. Den ene dagen med en sorgmunter, nesten lystig valør; den andre dagen mer vemodig.

«Ein må skilja mellom ideologiens slik er det og kunstens enn om det var slik», skriver Jan Inge Sørbø i boka Til trøyst (2013). Han legger til: «Religionen er ein stad i mellom. Den tilbyr ei tolking som høyrer til trua sitt rike, og har difor eit element av 'enn om' i seg.»

Overskuelige drømmer

Tilsvarende er også «En romjulsdrøm» ein stad i mellom. Som juleevangeliet spenner den opp en duk der det uutsigelige kan projiseres – men der dette uutsigelige samtidig er nært og gjenkjennelig. I en tid der det knapt er ende på hvor store drømmer vi skal ha, oppfordrer Prøysen oss til å drømme innenfor rekkevidde. Om bestemorhus, bilfrie veier, ingen gneldrende bikkjer, og en bror i femte klasse.

Slitestyrken til «En romjulsdrøm» skyldes denne blandingen av enn om og slik er det: Jord og himmel møtes i «et bæssmorfang», og gjenløseren som går foran for å «rødde væg» er en storebror i femte klasse. Slik veksles teologiske læresetninger inn i kjente hverdagsmotiver.

Et annet postulat om himmelriket er at det er et sted uten tid – som kan få det til å gå rundt for noen enhver. Hos Prøysen uttrykkes dette gåtefulle ved å krysse et sett formiddags- og kveldsmotiver i en sceneanvisning der «klokka skulle vara midt på dagen», men der julebukkene «kvinke god kveld, god kveld» og «julelysa brente dagen lang». Sent, men også ikke.

Slik blir «En romjulsdrøm» en påminnelse om at det ikke bare er drømmene våre som trenger ankerfeste. Også forestillingene om Gud og himmelen må forankres i det erfaringsnære: Og djupt i stolen sku a bæssmor svara.

Lettvekter

For seks år siden ble Alf Prøysen veid og ikke funnet tung nok. Visst var det mye fint å si om folkedikteren, men ikke så mye at departementet kunne legge sin autoritet og finansielle tyngde bak et forfatterår til hans ære. Det får være grenser.

Blant dem som uttrykte sin bestyrtelse var stortingsrepresentant Per Roar Bredvold (Frp). Et mer talende bilde på Prøysens nedslagskraft kan neppe oppdrives: Fremskrittspartiet synes det spanderes for lite skattepenger på ham. Og kanskje er det nettopp denne folkelige appellen som har hindret Prøysen i å bli innskrevet i høykulturens parnass. Inntil nå! For i høst kom Bjørn Ivar Fyksen med det første litterære doktorgradsavhandlingen om den «radikale opprøreren».

Det er også andre tegn på at Prøysens aktelse er på vei opp. Tidligere i desember sto direktør i Stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, fram som fan i en kommentar i Aftenposten.

Så gjenstår det å se: Hvem blir den første teologen til å se nærmere på «bæssmorfanget» og Prøysens gudsmetaforer i et kjønnsinkluderende perspektiv? Det er på høy tid!