Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Hvem skal ut?

Espen Ottosen og jeg er uenige. Det må vi enten kunne leve med, eller definere hverandre ut.

Publisert: 19. des 2018

Som etterspill til min kommentar «De som vokter hyrden» spør Espen Ottosen i onsdagens avis om det finnes noen grenser for kirkelig uenighet. Det synes han det gjør. Og ja, det synes jeg også. Imidlertid er det verken han eller jeg som har til oppgave å finne grensen, og jeg er glad jeg slipper både grensedragning og sanksjonering.

Løpende uenighet. Men mer spesifikt er spørsmålet om Den norske kirke kan tåle uenighet om fortapelsen. Svaret er vel allerede gitt, i og med at vi siden 50-tallet har hatt en åpen og løpende uenighet om hvorvidt det finnes et helvete. Det har ikke vært lystig, men det ser ut til at vi tåler det.

Det er ikke forpliktelsen på Bibelen som er stridspunktet, slik Ottosen skriver, men hva man henter ut av tekstene. Og siden han spør direkte – domsscenen i slutten av Matteus 25 tilsier at den som hjelper andre blir frelst. I teksten om brudepikene, derimot, nekter de forstandige å hjelpe – frelst blir de okke som. Om ikke annet bør disse tekstene, som står i samme kapittel, fortelle oss noe om at en- tydige modeller ikke er bibelsk. Det er dette som er å tolke tekster i lys av hverandre, slik Ottosen tar til orde for.

Ottosen synes alle bør være enige , fordi Luther mente at Bibelen er entydig (det siste kan vi i og for seg også diskutere). Mitt utgangspunkt er et annet: Faktum er at den bevegelsen Luther satte i gang har resultert i stor uenighet om hva Bibelen sier. Jeg observerer denne realiteten og prøver å tenke teologisk og maktkritisk om den.

Tolkningsmangfold er nødvendig. Når Ottosen forteller oss hva som er den rette tolkning og jeg er uenig, kan jeg velge å anerkjenne uenigheten som legitim, eller definere Ottosen ut. Jeg mener at en åpen holdning til tolkningsmangfold er nødvendig for at både Ottosen og jeg kan bli utfordret og for at det skal finnes rom for oss begge i det samme huset. Hvis det ikke er slik, må en av oss ut. Jeg er glad for at vi begge får bli, og jeg er glad for at vi har kirkelige ledere som ikke presser sitt syn gjennom i hele kirka.

Så er jeg forøvrig enig i at Den norske kirke ikke alltid finner fram til de riktige enighetspunktene – og heller ikke de riktige debattene. CAs status i lærespørsmål er et lysende eksempel på en debatt den så langt ikke har valgt å reise. Det er snart på tide.


Publisert i Vårt Land 20.12.18

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere