Spaltist Espen Ottosen

Informasjonsleder Norsk Luthersk Misjonssamband

Uenighetens grense

Der det er kristne, vil det også være uenighet. Like fullt er det neppe mulig for et kirkesamfunn å ha uenighet om alle spørsmål. Iblant tenker jeg at Den norske kirke står sammen om feil temaer.

Publisert: 19. des 2018

Den norske kirke synes å tale med én stemme når temaet er klima. Både i 2013 og i 2017 var kirken offisielt en del av Klimavalgalliansen som kom med anbefalinger til velgere som ville gjøre et «klimavalg». Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet kom dårligst ut fordi disse ikke vil «føre en politikk med mål om å bremse norsk oljeutvinning».

Med andre ord nøyer ikke kirken seg med å påpeke ansvaret vårt for skaperverket. Nei, den tar både eksplisitt stilling til Parisavtalen og til norske partiers programpunkter for klimapolitikk. Det paradoksale er kirken er langt mindre enig med seg selv i viktige teologiske temaer.

LES OGSÅ: – Kirken har et enormt klimaansvar

Stygg lignelse. 

I slutten av november brukte presten Vibeke Bergsjø Aas Jesu lignelse om brudepikene til å fastslå at Gud vil frelse alle mennesker på den siste dag. I en kommentar på Facebook kalte presten lignelsen for stygg.

Jeg kan forstå ubehaget i møte med ­Bibelens mange tekster om fortapelse. Temaet krever varsomhet – og mange nyanser. Samtidig er det ingen tvil om hva som er luthersk lære. Den augsburske bekjennelse (CA), som Den norske kirke har som grunnlag, sier om Jesu gjenkomst: «De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende».

Det sier seg selv at påstanden om at alle vil bli frelst ikke bare er en kreativ fortolkning av CA, men en avvisning av denne.

Den rette tolkning. 

Likevel valgte kommentator Åste Dokka i Vårt Land å forsvare presten i sin kommentar 6. desember. Prestens bibeltolkning «var ny for meg, men i god harmoni med påfølgende passasjer i Matteus-evangeliet», skrev Dokka.

Jeg har de siste dagene nøye lest alt som står i Matteusevangeliet etter lignelsen og aner likevel ikke hvilke tekster Dokka sikter til. Det virker også usannsynlig at Jesu budskap er at alle blir frelst når fem brudepiker i lignelsen får beskjeden «Jeg kjenner dere ikke!». Dessuten slutter lignelsen slik: «Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen».

I Dokkas forsvar for presten møter vi positive ord om teologisk uenighet. Hun henviser til Luther som «tok et oppgjør med kirkas makt til å bestemme den rette tolkning» av Bibelen. Det betyr at Bibelen er satt i frihet, skriver Dokka, siden enhver lesekyndig kan «si seg opp en mening» om teologiske spørsmål. Konklusjonen blir:

«Dette er en styrke ved den lutherske kirke: Fordi det er Bibelen som har autoriteten, kan mange ulike fortolkninger oppstå (…) Paradoksalt nok relativiseres dermed autoriteten fordi Bibelen beviselig produserer utrolig varierte lesninger».

LES OGSÅ: De som vokter hyrden

Teologisk pluralisme. 

Selv tenker jeg helt ulikt Åste Dokka om teologisk pluralisme. Mens hun er positiv til ulike ­bibeltolkninger, mener jeg at protestantisk kristendom står overfor en rammende innvending: Hvordan kan kristne bygge sin tro på Bibelen hvis vi forstår den helt ulikt?

Ja, problemet stikker egentlig enda ­dypere. For mange i Den norske kirke er skeptiske til at Bibelen skal avgjøre vår teologi siden den har mye problematisk innhold.

Jeg tviler på at Dokka mener at uenigheten kan være total i Den norske kirke. Samtidig virker det ikke som om prester verken skal forpliktes på Bibelen eller på bekjennelsen. Så hvor går grensen for teologisk uenighet?

Bibelens klarhet. 

Luther mente at teologisk kaos kunne unngås fordi Bibelen er klar. Dette avviser imidlertid Dokka. Isteden tenker hun omtrent som katolske teologer på Luthers tid. Disse hevdet at Bibelen kunne fortolkes på ulike måter og at kirken derfor måtte avgjøre riktig tolkning.

Nå avviser jeg ikke at bibeltolkning iblant er vanskelig. Samtidig tror jeg mye løses hvis vi ser på Bibelen som en enhet der tekstene må tolkes i lys av hverandre. De lutherske bekjennelsesskriftene må slik sett forstås som en oppsummering av hva Bibelen tydelig sier. Ideen var at de dermed fastslo uenighetens grense i en luthersk kirke.

I dag ser det derimot ut til at bekjennelsesskriftene har lavere status i Den norske kirke enn Parisavtalen. Det er forunderlig.

LES OGSÅ: Historie som berører

16 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere