Verdidebatt

Apropos Åste Dokka sitt innlegg "Det som ikke sies"

For noen, så er den talende taushet og den fortiende tale i Guds navn øredøvende og livsfiendtlig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg går litt videre fra Åste Dokka sitt gode innlegg. Kanskje kan følgende ord gi flere vinkler og nyanser?

Når troende gjør brød til stein:

I det følgende kommer en noe grov skissering, men det betyr ikke at det er usant eller overdrevet av den grunn. Virkeligheten er uansett den øverste dommer; ikke minst for den som lider. Det er flere av oss som har trukket oss fra noen kristne sammenhenger fordi man presenteres for en Gud som tydelig og paradoksalt nok trives best hos dem som like vel har et rimelig velfungerende liv og klarer seg ganske greit og vel så det. Det kan altså i visse tilfeller synes som om Gud er mest nærværende hos dem som allerede har det akseptabelt; i hvert fall om man skal ta deres unisone glade lovsanger, tilfredshet og takkebønner i de koselige og fine sammenkomster på ordet? Men her ser det ut til at Gudstroen også har en legitimerende funksjon.

Men uansett: For enkelte, i et utenfraperspektiv, kan det dog bli litt for tydelig at flere opererer med to typer paradigmer parallellt: Èn kirkelig og kristen fundert som stort sett fungerer som flott, ren og hvit duk, gardiner og veggpryd i den enkelts tros-rom så vel som menighetens. Fremfor å være en surdeig i virkeligheten, så isolerer man heller surdeigen og dyrker den beskyttende videre der i den akseptable gode verdenen. "Det kristne" kan altså se ut til å ha blitt en livsstil og et sedativt middel mer enn en fordrende kraftfull livskraft i bagasjen ut i den utfordrende og kompliserte virkeligheten igjen. Det andre paradigmet som samtidig finnes der er den mer fysisk og nærværende krevende livsverdenen; en like uordnet som uoversiktlig virkelighet hvor den nære og fjerne verdens elendighet glefser oss alle i akillesen og vel så det. Man blir minnet om dette til stadighet, men da er det jo fint å samles om det gode og idyllens verden igjen. Problemet for noen kristne miljøer er at disse to paradigmer lever parallellt... med vanntette skott seg i mellom.

For å få ting til å stemme, så vises en imponerende oppfinnsomhet og evne til å formulere troen slik at man kan skape en unison en tilsynelatende fungerende teologi som viser til Gudskontroll og kjærlighetens nærvær. I alles liv. I hvert fall hos de som allerede klarer seg greit nok og vel så det like vel. For å få dette til å gå opp, så skyves derfor Guds nåde, kjærlighet og det gode foran i den tro at dette er de troendes velsignelse og holder som universalmiddel bare man «tror». Man får her med seg gode ønsker og en hilsen,"God tur inn i livet igjen". Et liv de verken kjenner eller våger å se nærmere og uavbrutt på.

Den store oppgaven er å gjøre Guds nærvær og barmhjertighet troverdig også for den lidende. Men man må faktisk som konfident bestemt få merke att kirkens representanter tar livsvirkeligheten inn over seg! Er man som et kirkelig engasjert medmenneske selv redd for mørket og det som lever der, så blir man nok ikke til noen hjelp. Snarere tvert imot: Man risikerer å øke elendigheten for den som strir, og dét radikalt: Fordi her er nemlig troen og Gud selv med i regnskapet til den som kanskje setter strek før vedkommende går. Får ikke livet selv komme til orde, spesielt der det trengs som mest - dvs i kirken - så skilles troen p.d.e.s og det nære smertefulle utfordrende livet ender på den annen side. Konfidenten strir med begge... men tvinges nærmest til å velge der hvor livsnærheten truer motet og troen til den lyttende prest eller troende.

Men her skyves også samtidig den og det som ikke bekrefter den gode etablerte virkeligheten bort. Den som vil være det troende hjelpende medmenneske går fra nærvær til selvforsvar, fordi selvinnsikten hos den lyttende her er plagsomt fraværende. Siden ordene innad ikke favner og demper forstyrrelsene, så sier det seg selv hva som så skjer.  Og dét er det bare den lidende som merker. Når noen der i idyllens verden tydelig nok ikke våger å tre over terskelen og modig stirre mørkets makter inn i hvitøyet, så vender den lidende seg nødvendigvis bort. De av oss som over tid har blitt påført slik overfladisk Gudsforkynnelse og forståelse har for øvrig hatt voldsomme utfordringer med å beholde en tro på Gud i ettertid.

Der innlevelsesmotet svikter hos den som pretenderer å ytre seg på vegne av troen, der blir altså opplevelsen av utenforskap og ensomhet desto verre for den andre. En prests og troendes oppgave i møte med lidelsen er selvsagt utfordrende og komplisert til tider-for all del; men dog er fordringen der i all sin velde like vel: Nemlig anskueligjøre kjærligheten gjennom aktivt nærvær som ikke behøver å vise seg i ord eller handlinger spesielt, men i motet til å være der til tross for alt som ser ut til å true tro, trygghet og harmoni. Det aktive ligger på et sjelelig plan; og her finnes flere språk. Men slike språk må læres og internaliseres. Livet selv er læremester her. Nærvær er altså langt mer enn tilstedeværelse.

Og til slutt et personlig apropos i tråd med det ovenstående. Skal man snakke om tro og Gudsnærvær, så blir det ikke troverdig før det formidles fra vårt indre som helhet. Ikke bare fra hodet og på trygg intelektuell distanse.

Hvor er så Gud i hverdagen og den mørke drepende natten når det blir intenst og uutholdelig for lenge av gangen?  Jeg ble for mange år siden svært grovt mishandlet av noen personer i sentrum en kveld. Jeg ble sterkt preget og uføretrygdet pga av dette. Og vil være det til min død. Det å gi opp og forlate verden har vært mer enn nært ved et par tre anledninger, for å si det slik. Det som var minst like ille som å bli utsatt for dette helvetet var å registrere den store sirkel av passive tilskuere som samlet seg rundt for å se på når det pågikk. Da jeg et par år senere fikk vite av vedkommende selv at et par kristne halvt bekjente sto å så på uten å løfte en finger eller tilkalle hjelp, så var nok ikke dette noen god hjelp verken menneskelig eller trosmessig i etterkant.

Men jeg tror på Gud. Like vel. Gud er. Satt på spissen: Man finner tilbake til sin tro på tross av de kristne. Uansett: Gud finnes. Gud er der. Her... Selv om jeg ikke innså det der og da. Fordi jeg så og sanset etter Ham med feil forventninger og svært så preget blikk. Men det så jeg jo ikke før jeg fikk overskudd i ettertid. Tiden før denne gryende erkjennelsen var skrekkelig. Gud var dog ikke verken i ordstøyen eller alle de tomme dumme ordene og metaforene  fra teologiens vanetenknings uverden hvor ordene ofte kommer på betinget impuls: Slike ord gir like vel minimal og ingen næring. Men de fungerer jo godt i det førstnevnte paradigmet, nevnt innledningsvis? Det handlet og handler uansett om å registrere Hans glimt av nærvær i lidelsen. I hvert fall i ny og i ne. Og da makter jeg å leve med den tunge bagasjen og alle byrdene. Jeg har jo for øvrig fått frukter også av dette som hendte. Gode sådanne. Jeg har fått et seende blikk jeg ikke ville ha fått uten sårene, og er nok litt mer vis gjennom dette helvete. «Visdom er krystallisert smerte», som en vis mann skrev. En foredling og krystallisering som pågår daglig til det er min tur å forlate verden. Kjærligheten og Guds nåde er realiteter. Men dette betales dog ikke ut verken i kroner og øre, materiell velstand, status eller livskvalitet den dagen man anser seg som troende. Og uansett er ennå selvsagt mitt liv, og veien videre, også alene mitt suverene ansvar.

Og for god ordens skyld: Aggessorene nevnt ovenfor samt de passive tilskuerne, har jeg tilgitt. For lengst. Den nåde og kjærlighet jeg selv har mottatt gjelder også andre og nettopp dem. Livet kommer for oss alle - hver dag. Vi må reise oss, ta vår seng og gå. Her er det best å sortere ut fra hva som kommer. Ikke hva som en gang skjedde.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt